SUU, Alm.del - 2020-21 - Endeligt svar på spørgsmål 1401: Spm. om, hvor forpligtende retningslinjerne for sundhedspersonernes håndtering af og støtte til børn og unge som pårørende er i de nordiske lande, til sundhedsministeren

Sundhedsudvalget 2020-21
SUU Alm.del
Offentligt

Helsepersonelloven med kommentarer

Rundskriv

Først publisert: 28.06.2018

Sist faglig oppdatert: 28.06.2018

§ 10a. Helsepersonells plikt til å bidra til å

ivareta mindreårige barn som pårørende

Lovtekst

Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som

mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykisk sykdom,

rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

Helsepersonell som yter helsehjelp til pasient som nevnt i første ledd, skal søke å avklare om

pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken og vedkommendes informasjons- eller

oppfølgingsbehov.

Når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige barn, skal helsepersonellet

blant annet

a) samtale med pasienten om barnets informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og

veiledning om aktuelle tiltak. Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet også tilby

barnet og andre som har omsorg for barnet, å ta del i en slik samtale

b) innhente samtykke til å foreta oppfølging som helsepersonellet anser som hensiktsmessig

SUU, Alm.del - 2020-21 - Endeligt svar på spørgsmål 1401: Spm. om, hvor forpligtende retningslinjerne for sundhedspersonernes håndtering af og støtte til børn og unge som pårørende er i de nordiske lande, til sundhedsministeren

c) bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overensstemmelse med reglene om

taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for samvær.

Informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger.

Når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige søsken, skal helsepersonellet

blant annet tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Så langt det er mulig, skal det gjøres i

samråd med foreldre eller andre som har omsorgen for søskenet. Tredje ledd bokstav b og c gjelder

tilsvarende.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om innholdet i helsepersonellets plikter etter

denne bestemmelsen.

Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 10a

Kilde: lovdata.no

Helsedirektoratets kommentarer

Helsepersonell skal bidra til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging som følge av

foreldres sykdom, skade eller rusmiddelavhengighet. Fra 1. januar 2018 er bestemmelsen utvidet til også å

gjelde mindreårige barn som pårørende til søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig

somatisk sykdom eller skade.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med

spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a

som pålegger helseinstitusjoner

i spesialisthelsetjenesten å ha barneansvarlig personell med nødvendig kompetanse til å fremme og koordinere

oppfølging av denne gruppen barn.

Bestemmelsen regulerer altså helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig

oppfølging mindreårige barn som pårørende kan ha. Dette gjelder ikke bare når forelderen til barnet er pasient

med alvorlige helseproblem, men også når søsken til barnet er pasient med alvorlige helseproblem.

Formålet er at det raskt blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i stand til å mestre situasjonen og

å forebygge problemer.

Første ledd:

Første ledd pålegger helsepersonell å vurdere hvilken oppfølgning pasientens mindreårige barn eller søsken

kan ha behov for, og om nødvendig medvirke til å ivareta disse behovene.

Bestemmelsen gjelder for helsepersonell som yter helsehjelp til pasienten i forbindelse med psykisk sykdom,

rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Den som for eksempel behandler en

psykiatrisk pasient for en brukket fot eller utfører tannbehandling, har ingen plikter etter denne bestemmelsen.

Plikten gjelder primært helsepersonell med ansvar for behandling av pasienten. Dette er som oftest lege eller

psykolog. Disse bør ta avgjørelsen om når og på hvilken måte situasjonen til barna skal tas opp. Det kan likevel

ikke utelukkes at annet helsepersonell kan være ansvarlig for behandlingen. Det kan også være nødvendig

med bistand fra annet helsepersonell når barn skal ivaretas. Det er viktig å avgrense hvem som skal ta initiativ

overfor foreldre og barn. Annet helsepersonell må melde fra om behov som blir fanget opp, og ved tvil gjøre sitt

for å finne ut om situasjonen er klarlagt.

Side 2/6

Pasienter med en alvorlig sykdom, skade eller lidelse som har behov for behandling eller oppfølging av

spesialisthelsetjenesten av en viss varighet har rett til å få oppnevnt kontaktlege. Kontaktlege er en rett for

pasienten, jf.

pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5a

og en plikt for spesialisthelsetjenesten, jf.

spesialisthelsetjenesteloven § 2-5c

. Kontaktlegeordningen skal sørge for at oppfølgingen av pasientene blir

bedre, tryggere og mer effektiv. Ordningen gjelder innen somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert

behandling for rusmiddelavhengighet.

Kontaktlegen skal være involvert i behandlingen og oppfølgningen av pasienten, jf.

spesialisthelsetjenesteloven

§ 2-5 c

. Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder

IS-2466 «Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten»

hvor det

blant annet fremgår at konktaktlegen skal informere pasient og pårørende. I de tilfeller hvor det er oppnevnt en

kontaktlege vil det være opp til Helseforetaket å vurdere om plikten etter § 10a også bør ivaretas av

kontaktlegen.

Med barn i denne sammenheng menes barn som pasienten har omsorgsansvar for, uavhengig av formalisert

omsorgssituasjon. Bestemmelsen omfatter både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Søsken

omfatter både biologiske søsken og andre barn som lever med pasienten som søsken i en familie. Med foreldre

menes alle som har omsorgsansvar for barn, både barnets foreldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelt

andre så sant de fyller foreldrerollen for et barn.

Med mindreårige menes barn og søsken under 18 år. Mindreårige søsken er omfattet selv om pasienten er

over 18 år.

For at plikten skal inntre er det et vilkår at pasienten har psykisk sykdom, alvorlig somatisk sykdom eller skade

eller er rusmiddelavhengig. Det kan for eksempel dreie seg om kreft eller store skader etter ulykker. Plikten

omfatter også pasienter med alvorlig psykisk utviklingshemming eller fysisk funksjonshemming. Innsatte i

fengsler og beboere ved asylmottak som mottar helsehjelp for en eller flere av de ovennevnte tilstander,

omfattes også av bestemmelsen.

Avgjørende for vurderingen vil være om helsetilstanden til pasienten er slik at den får, eller må antas å få,

vesentlige konsekvenser for nær familie generelt og barna til pasienten spesielt. Man må vurdere om

forelderens helsetilstand kan medføre at barn blir usikre og sårbare, får mestringsproblemer eller opplever frykt.

Det skal være lav terskel for å igangsette undersøkelser om hvilke behov barn har for informasjon og

oppfølging. Barn trenger ikke å utvise symptomer før plikten gjør seg gjeldende. Også tilsynelatende

ressurssterke familier skal få tilbud om hjelp og råd.

Terskelen for å vurdere hvilke behov mindreårige søsken har for informasjon og nødvendig oppfølging, skal

være den samme som overfor mindreårige barn av pasienter. En viktig rettesnor vil slik sett være om

helsetilstanden til pasienten er egnet til å gjøre et søsken utrygt, sårbart, skape mestringsproblem eller redsel.

Helsepersonell skal generelt ha en lav terskel for å vurdere hvilke behov barnet har for informasjon og

oppfølging.

Normalt bør helsepersonellet foreta seg noe dersom foreldrene ikke er eller ser seg i stand til å ta hånd om

behovene til barna. Videre skal erfaringer deles med foreldrene i tilfeller der foreldrene søker råd om hvordan

de bør forholde seg overfor barna eller i tilfeller der det er tydelig at de vil ha nytte av det. Hva som skal til for å

dekke behovet til barnet må vurderes i det enkelte tilfellet. Mange barn vil kunne få tilstrekkelig oppfølgning av

foreldrene sine, og i disse tilfellene kan det være nok å gi foreldrene generell informasjon om tilbudet.

Andre ledd:

Andre ledd pålegger helsepersonellet en plikt til å forsøke å avklare om pasienten har mindreårige barn eller

mindreårige søsken. Med dette menes at helsepersonell med enkle tiltak skal forsøke å finne ut av om

pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken som bør følges opp. Normalt vil det være nok å

Side 3/6

spørre pasienten eller eventuelt følge. Det er etablert tilgang direkte mot sentralt folkeregister i de fleste

sykehus slik at helsepersonellet kan finne opplysninger om eventuelle barn når det ikke er mulig å spørre

pasienten selv. Epikrise og journal kan også inneholde opplysninger om barn og behovene deres. Det forventes

ikke at helsepersonellet skal drive oppsporende virksomhet ut over dette. Ved akutte innleggelser og andre

situasjoner der pasienten ikke kan følge opp deler av omsorgsansvaret, bør helsepersonellet avklare om andre

ivaretar omsorgen.

Helsepersonell skal dokumentere i journalen om pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller

alvorlig somatisk sykdom eller skade har mindreårige barn eller søsken, jf.

pasientjournalforskriften § 8 c)

Tredje ledd:

I tredje ledd bokstav a)-c) gis eksempler på tiltak for å ivareta barnas behov. Oppregningen er ikke fullstendig,

men dekker de mest aktuelle og relevante tiltak. Eksemplene gir en indikasjon på hvor langt en kan forvente at

helsepersonellet bidrar.

Helsepersonelloven § 25 tredje ledd

gir hjemmel for utlevering av taushetsbelagte opplysninger til

samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens barn, med mindre

pasienten motsetter seg dette. Se mer om dette i merknaden til § 25 tredje ledd.

Etter tredje ledd bokstav a) skal helsepersonellet samtale med pasienten om hva barnet trenger av informasjon

eller oppfølgning og tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Spesielt ved innleggelser er det viktig å

spørre om hvordan barna blir tatt vare på.

Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet også tilby barnet og andre som har omsorg for

barnet å være med på en slik samtale. Dersom det er hensiktsmessig kan samtalen skje med pasienten, barnet

og annen omsorgsperson til stede samtidig. Helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten må legge til rette for

at barnet kan si sin mening om egne behov, kontakt med andre tjenester og hjelpetilbud, jf.

barnelova § 31

Omsorgspersoner kan være den andre forelderen, pasientens ektefelle, samboer eller andre som faktisk har

omsorgen over kortere eller lengre tid som følge av forelderens sykdom, så som besteforeldre, søsken, venner

eller barnevernet når de har overtatt omsorgen. Så lenge helsepersonellet overholder taushetsplikten og

baserer informasjonen på samtykke fra pasienten, er det i forhold til pasienten uproblematisk at plikten til

helsepersonellet omfatter en så vid personkrets.

Tredje ledd bokstav b) pålegger helsepersonell å innhente samtykke til å følge opp barnet. Samtykke skal

innhentes fra den som har foreldreansvaret, jf.

barnelova § 30

. Dersom barnevernet har tatt over omsorgen,

skal barnevernet samtykke. Noen avgjørelser om tiltak vil kreve samtykke fra begge foreldrene dersom de

begge har del i foreldreansvaret, jf.

barnelova §§ 30

. Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal

barnet høres. Barnet har rett til informasjon om tiltak som helse- og omsorgstjenesten har planlagt for å ivareta

det. Informasjon er nødvendig for at barnet skal kunne si sin mening.

Tredje ledd bokstav c) pålegger helsepersonellet å bidra til at barnet og omsorgspersonen, i samsvar med

reglene om taushetsplikt, får informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og hvilket samvær som er

mulig.

Hvilken informasjon som skal gis, omfang og detaljeringsgrad beror på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle

og på taushetsplikten. Taushetsplikten gjelder ikke opplysninger som barnet allerede er kjent med, jf.

helsepersonelloven § 23 nr.1

. Dersom foreldrene samtykker skal barna få vite om pasientens helsetilstand,

diagnose, behandling og annen konkret informasjon. Barna bør normalt ikke få mer informasjon enn

Side 4/6

omsorgspersonen. Eksempel på informasjon som kan gis uavhengig av taushetsplikt, er at barnet ikke kan

lastes for forelderens sykdom, at forelderen får god hjelp, besøksmuligheter, hva man kan vente seg av

behandlingsinstansen og hvordan barna kan få hjelp til å mestre situasjonen.

Informasjonen skal primært gis dersom barnet, pasienten eller en omsorgsperson ber om det. Helsepersonellet

skal uavhengig av dette vurdere barnets behov og om nødvendig oppfordre pasienten til å gi informasjon eller

innhente samtykke til selv å gi informasjonen.

Bestemmelsen pålegger ikke helsepersonellet en plikt til selv å gi barnet informasjonen. Det kan ofte være

hensiktsmessig at informasjonen blir gitt til omsorgspersonen, som i sin tur informerer barnet. Alternativt kan

barnet delta i en familiesamtale med pasienten.

Informasjonen skal være tilpasset barnets individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur-

og språkbakgrunn, jf.

pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5

, og gis på en omsorgsfull måte. Helsepersonellet

bør så langt som mulig sikre seg at barnet har forstått informasjonen og hva den innebærer. Bruk av tolk må

vurderes overfor fremmedspråklige barn dersom det ikke er naturlig av foreldrene eller andre pårørende hjelper

til.

Fjerde ledd:

Av fjerde ledd følger at når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige søsken så skal

helsepersonellet blant annet tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Så langt det er mulig, skal det

gjøres i samråd med foreldre eller andre som har omsorgen for søskenet.

Tredje ledd gir eksempler på hva som kan være aktuelt for å ta hånd om behovene til barna. Alternativene i

tredje ledd bokstav b (innhente samtykke til å foreta oppfølging som helsepersonellet anser som

hensiktsmessig) og bokstav c (bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overensstemmelse

med reglene om taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for

samvær) skal gjelde tilsvarende når barnet er pårørende til søsken, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Alternativet etter tredje ledd bokstav a er derimot ikke relevant når pasienten er et søsken og ikke en forelder,

ettersom dette alternativet gjelder å samtale med pasienten om barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov

og tilby informasjon og rettledning om aktuelle tiltak. At alternativet etter tredje ledd bokstav a ikke er relevant,

innebærer ikke at helsepersonellet nødvendigvis skal la være å involvere pasienten. De vanlige reglene om

samtykke til å videreformidle informasjon vil også gjelde når pasienten er søsken. Det kan videre i enkelte

tilfelle være gode grunner til å samtale med pasienten om egen situasjon, hvordan pasienten tror hun eller han

vil virke inn på søsken, m.m.

Når det gjelder oppfølging bør helsepersonell samarbeide med andre tjenester i en overgangsfase ved

henvisning og kontakt, men ikke ta på seg oppgaver som andre tjenester har ansvaret for. Det innebærer at

helsepersonell ikke alene skal ha ansvar for å gi søskenet et helhetlig tilbud eller koordinere innsatsen fra flere

tjenester.

Et eventuelt behov barnet måtte ha for helhetlig, spesialisert og mer langvarig hjelp, er ikke omfattet av denne

oppfølgingen. Behov for helsehjelp må følges opp på vanlig måte av helse- og omsorgstjenesten.

Femte ledd:

Femte ledd gir departementet adgang til å gi forskrifter for å utdype innholdet i bestemmelsen. Slik forskrift er

foreløpig ikke gitt, men det er gjort omfattende redegjørelse for forståelsen av bestemmelsen i

Pårørendeveileder – Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten

barn som pårørende

. Veilederen

beskriver pårørendes rettigheter og helse- og omsorgstjenestens plikter og gir anbefalinger om god praksis.

Side 5/6

Side 6/6