B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Retsudvalget 2019-20
B 71 Bilag 1
Offentligt

SÆRSKILT MELDING TIL STORTINGET

OM ISOLASJON OG MANGEL PÅ MENNESKELIG

KONTAKT I NORSKE FENGSLER

Dokument 4:3 (2018/19)

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

SÆRSKILT MELDING TIL STORTINGET

OM ISOLASJON OG MANGEL PÅ MENNESKELIG

KONTAKT I NORSKE FENGSLER

Dokument 4:3 (2018/19)

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Innhold

Om Sivilombudsmannens forebyggingsmandat

Sammendrag

7.1

7.2

8.1

8.2

8.3

9.1

9.2

9.3

9.4

9.5

10.1

10.2

10.3

10.4

11.1

11.2

12.1

12.2

Fengselets oppfølging av isolerte

Manglende meningsfull menneskelig kontakt

Begrenset aktivitetstilbud til isolerte innsatte

Innsatte med økt sårbarhet

Innsatte som selv velger isolasjon

Isolasjon av innsatte med psykiske helseutfordringer og lavt funksjonsnivå

Isolasjon av mindreårige og unge innsatte

Isolasjon på sikkerhetscelle og i sikkerhetsseng

Inngripende form for isolasjon

Oppfølging av innsatte på sikkerhetscelle og i sikkerhetsseng

Bruk av sikkerhetscelle ved psykiske kriser

Bruk av sikkerhetsseng

Kontroll av bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng

Helsetjenestenes oppfølging av isolerte

Organisering av fengselshelsetjenesten

Varsling til helsepersonell

Helseoppfølging av isolerte

Behov for økt kunnskap og opplæring av helsepersonell

Tilsyn og klageordninger

Tilsyn

Klage- og overprøvingsmuligheter

Forebygging av isolasjon

Overordnede myndigheters ansvar

Fengslenes ansvar

DEL 1

1.1

1.2

1.3

1.4

3.1

3.2

3.3

4.1

4.2

4.3

4.4

Metode og kunnskapsgrunnlag

Metode

Forberedelser før besøk

Gjennomføring av besøk

Analyse og etterarbeid

Innhenting av informasjon til særskilt melding

Definisjon av isolasjon

Menneskerettslige standarder

Hva er menneskerettslige standarder?

Forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff

Isolasjon og fellesskap

Isolasjon er inngripende og helseskadelig

Skadelige elementer ved isolasjon

Helsemessige konsekvenser av isolasjon

Skader hos særlig sårbare

Senskader og rehabilitering etter isolasjon

DEL 2

5.1

5.2

5.3

6.1

6.2

6.3

6.4

Funn

Manglende styringsinformasjon om isolasjon

Svikt ved registrering av vedtak

Feilkilder i dagsmålinger

Usikre tall om bruk av sikkerhetscelle

Omfattende isolasjon og manglende fellesskap

Faktisk isolasjon

Isolasjon som kontrolltiltak

Selvvalgt isolasjon

Langvarig isolasjon

DEL 3

Anbefalinger

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Til Stortinget,

Det er bred enighet om at isolasjon og manglende menneskelig kontakt kan

medføre alvorlige skader og må begrenses. Likevel er minst hver fjerde innsatt

i norske fengsler innelåst på sin egen celle 16 timer eller mer i døgnet på

hverdager. I helgene er omfanget enda høyere.

Norske myndigheter har over flere år fått internasjonal kritikk for bruken av

isolasjon. Senest i juni 2018 uttalte FNs torturkomité at de var sterkt bekymret

for omfanget av langvarig isolasjon, og at vilkårene for bruk av isolasjon ikke var

tilstrekkelig klare. Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) besøkte

Norge samme år, og anbefalte i sin rapport at isolerte innsatte bør ha et strukturert aktivitetstilbud og

daglig meningsfull menneskelig kontakt, noe som varierer i dag. Komiteen var spesielt bekymret for

isolasjon av innsatte med psykiske helseutfordringer.

I tidsrommet 2014–2018 har Sivilombudsmannens forebyggingsenhet gjennomført 20 besøk til 19 fengsler

med høyt sikkerhetsnivå. Formålet med besøkene har vært å forebygge umenneskelig eller nedverdigende

behandling av innsatte i tråd med mandatet ombudsmannen har fått under FNs tilleggsprotokoll til

torturkonvensjonen.

Et gjennomgående funn har vært omfattende bruk av isolasjon, og det som fremstår som en økende grad

av innlåsing på egen celle. Funnene er av en så alvorlig karakter, at vi har valgt å samle dem i en egen

særskilt melding til Stortinget. Hensikten er å gjøre Stortinget oppmerksom på den risiko for brudd på

forbudet mot tortur og umenneskelig behandling som isolasjon i fengslene representerer. Funnene og

anbefalingene i meldingen berører flere deler av forvaltningen. For at norske myndigheter skal overholde

sitt statsansvar, er det helt nødvendig at tiltak for å redusere bruken av isolasjon samordnes. Slik

situasjonen er i dag, overholder ikke norske myndigheter internasjonale menneskerettighetsstandarder,

og mennesker påføres isolasjonsskader.

Denne meldingen har tre deler. Del 1 gir en oversikt over metodebruk, definisjoner og kunnskaps

grunnlaget om skadevirkninger av isolasjon. Del 2 er meldingens hoveddel og presenterer

en sammenfatning og utdypning av våre funn under forebyggingsmandatet om isolasjon og

begrenset fellesskap. Del 3 gir anbefalinger om tiltak for å redusere bruken av isolasjon.

Forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig

eller nedverdigende behandling eller straff er slått fast

i en rekke internasjonale konvensjoner som er bindende

for Norge.

Sentralt står FNs konvensjon mot tortur og annen

grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling

eller straff (torturkonvensjonen), som ble vedtatt i 1984.

Det samme forbudet er også nedfelt i blant annet FNs

konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 7),

FNs barnekonvensjon (artikkel 37), FNs konvensjon om

rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

(artikkel 15) og Den europeiske menneskerettighets-

konvensjonen (artikkel 3). Norge har sluttet seg til alle

disse konvensjonene.

Mennesker som er fratatt friheten, er sårbare for brudd

på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling.

Dette er bakgrunnen for at en tilleggsprotokoll til FNs

konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig

eller nedverdigende behandling eller straff (OPCAT) ble

vedtatt av FN i 2002.

Norge sluttet seg til tilleggsprotokollen i 2013. Den

pålegger statene å ha et organ som skal forebygge

at personer som er fratatt friheten, utsettes for tortur

og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende

behandling eller straff.

Sivilombudsmannen fikk denne

oppgaven, og det ble opprettet en egen forebyggings-

enhet ved ombudsmannens kontor i 2014.

Under OPCAT-mandatet har Sivilombudsmannen

adgang til alle steder for frihetsberøvelse og tilgang

til alle nødvendige opplysninger av betydning for

hvordan frihetsberøvelsen gjennomføres. Forebyggings-

enheten besøker steder der mennesker er fratatt

friheten, som for eksempel fengsler, politiarrester,

psykisk helseverninstitusjoner og barneverns-

institusjoner. Besøkene kan skje med eller uten

forhåndsvarsel.

I arbeidet med å ivareta forebyggingsmandatet

har Sivilombudsmannen også utstrakt dialog med

nasjonale myndigheter, forvaltningens tilsynsorganer,

sivilt samfunn og internasjonale menneskerettighets-

organer.

Om Sivilombudsmannens

forebyggingsmandat

Oslo 18.06.2019

Aage Thor Falkanger

sivilombudsmann

Sivilombudsmannsloven § 3 a.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Sammendrag

Det er grundig dokumentert i både eldre og nyere

forskningslitteratur at isolasjon kan gi helsemessige

skader. En stor andel av de som isoleres, opplever

en eller annen form for fysiske eller psykiske plager.

Skadevirkninger kan komme umiddelbart, og risikoen

øker med varigheten av isolasjonen.

Norske myndigheter har i mange år fått internasjonal

kritikk for bruken av isolasjon i våre fengsler. Senest

i juni 2018 uttrykte FNs torturkomité sterk bekymring

for omfanget av langvarig isolasjon, og at vilkårene

for bruk av isolasjon ikke er tilstrekkelig klare.

Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT)

besøkte Norge samme år og anbefalte i sin rapport

at isolerte innsatte har et strukturert aktivitetstilbud

og daglig meningsfull menneskelig kontakt. Komiteen

var spesielt bekymret for isolasjon av innsatte med

psykiske helseutfordringer.

Sivilombudsmannen har siden 2014 besøkt 19 norske

fengsler med høy sikkerhet. Våre funn om isolasjon

samles her i en særskilt melding. Hensikten er å gjøre

Stortinget oppmerksom på den risiko for brudd på

forbudet mot tortur og umenneskelig behandling som

isolasjon i fengslene representerer.

Det er store svakheter ved myndighetenes styring

av fengslenes bruk av isolasjon. Meldingen

dokumenterer alvorlig svikt i kvalitet på styrings-

informasjon. I årevis har det manglet pålitelige og

relevante tall som gir oversikt over det totale omfanget

av isolasjon. Våre funn fra besøk viser samtidig at

omfanget av isolasjon i fengslene er omfattende.

Særlig gjelder dette isolasjon som skjer uten at det

skyldes innsattes egen atferd.

Lovgivningen reflekterer ikke at isolasjon kun skal

benyttes i ekstraordinære tilfeller og for så kort tid som

mulig. I en del tilfeller pågår isolasjon over svært lang

tid, i strid med menneskerettslige standarder.

Meldingen dokumenterer også svak oppfølging av

innsatte som blir isolert. Oppfølging er nødvendig for

alle som blir isolert, men noen er mer sårbare enn

andre. I sistnevnte kategori er særlig unge, mindreårige,

mennesker med traumebakgrunn og språkproblemer,

og innsatte med psykiske helseutfordringer. I meldingen

dokumenteres det at innsatte med store psykiske

helseutfordringer sitter isolert under kritikkverdige

forhold i uker, måneder, og i noen tilfeller flere år.

Det mangler lovgivning og sentrale føringer om ansattes

oppfølging av og tilsyn med isolerte innsatte. Videre

mangler det lovregler og sentrale faglige føringer som

sikrer at helsepersonell følger opp isolerte innsatte på

en forsvarlig måte. Det er også klare mangler i helse-

personells kompetanse om skadevirkninger av mangel

på menneskelig kontakt, og manglende kompetanse om

oppfølging for å forebygge eller avhjelpe slike skader.

De eksisterende ordningene for myndighetenes kontroll

av isolasjonsbruk har store svakheter. Tilsynsrådene

har ikke et tilstrekkelig klart mandat, ressurser eller

kompetanse til å sikre et systematisk og jevnlig tilsyn

for å kunne ivareta innsattes rettssikkerhet.

Mangelen på menneskelig kontakt i norske fengsler er

dels forårsaket av forhold som kontrolleres av over-

ordnet myndighet, og dels av forhold fengslene selv kan

kontrollere. Våre funn tilsier at det er behov for å styrke

arbeidet i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner

og hendelser som resulterer i isolasjon.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Del I

Metode og

kunnskapsgrunnlag

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Metode

Denne meldingen tar utgangspunkt i funn og

anbefalinger fra Sivilombudsmannens besøk til fengsler

under OPCAT-mandatet. I perioden 2014 til 2018 har

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet gjennomført

20 besøk til 19 fengsler med høy sikkerhet:

›

Tromsø fengsel

Bergen fengsel – to besøk

Ringerike fengsel

Bjørgvin fengsel, ungdomsenheten

Trondheim fengsel

Telemark fengsel, avdeling Skien

Kongsvinger fengsel

Bredtveit kvinnefengsel

Vadsø fengsel

Drammen fengsel

Stavanger fengsel

Norgerhaven fengsel

Telemark fengsel, avdeling Kragerø

Ullersmo fengsel, Ungdomsenhet øst

Ila fengsel og forvaringsanstalt

Ullersmo fengsel

Åna fengsel

Arendal fengsel

Oslo fengsel

1.1 Forberedelser før besøk

Før hvert besøk innhentes det dokumentasjon fra

fengselet og andre relevante kilder. Dette inkluderer

rutiner og prosedyrer, lokale retningslinjer, tvangs-

vedtak, protokoller, planer og helsedokumentasjon.

Dokumentasjonen analyseres og legger grunnlag for

utarbeiding av besøksnotat og intervjuguider.

1.2 Gjennomføring av besøk

Besøkene gjennomføres av seks til åtte personer,

avhengig av fengselets størrelse. Gruppen er flerfaglig

sammensatt og består alltid av personale med

profesjonsbakgrunn fra jus, samfunnsvitenskap og

helsefag. I tillegg kan Sivilombudsmannen benytte

eksterne eksperter for å dekke spesielle behov for

kompetanse knyttet til det relevante besøksstedet.

Besøkene varer fra to til fire dager, og de består

av befaring, samtaler med innsatte og ansatte og

dokumentgjennomgang. Samtalene med innsatte

gjennomføres i egnede lokaler, og uten at ansatte

fra kriminalomsorgen skal kunne overhøre innholdet.

Sivilombudsmannen har tilgang til alle nødvendige

opplysninger av betydning for forholdene for

mennesker som er fratatt friheten.

‹

OPCAT artikkel 20 og sivilombudsmannsloven § 7 første ledd.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

1.3 Analyse og etterarbeid

Basert på analyser og funn utarbeides en rapport med

anbefalinger til stedet om eventuelle endringer som bør

gjøres for å redusere risikoen for at mennesker som

er fratatt friheten, skal bli utsatt for tortur og annen

grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling

eller straff. Fengslene som er besøkt, gis en frist til

å orientere ombudsmannen om hvordan de har fulgt

opp anbefalingene.

Risiko for tortur eller umenneskelig behandling

påvirkes av faktorer som rettslige og institusjonelle

rammer, fysiske forhold, opplæring, ressurser, ledelse

og institusjonskultur.

Effektivt forebyggingsarbeid

krever derfor en bred tilnærming, som ikke utelukkende

fokuserer på om situasjonen er i overensstemmelse

med norsk lov.

›

Antall vedtak om sikkerhetscelle og sikkerhetsseng

for 2008–2018 og informasjon om varighet av

sikkerhetscellevedtak og sikkerhetsseng for

2013–2018.

›

Antall vedtak om og varighet av isolasjon etter

straffeprosessloven § 186a for perioden 2001–2018.

›

Utelukkelser av mindreårige som overstiger 3 døgn og

5 døgn for perioden 2014—2018.

›

Antall overføringer til observasjon/døgnopphold

i psykisk helsevern etter straffegjennomføringsloven

§ 13 for perioden 2014—2018.

1.4 Innhenting av informasjon til særskilt

melding

I forbindelse med utarbeidelsen av denne meldingen

er det innhentet informasjon i form av tall og annen

skriftlig informasjon fra Kriminalomsorgsdirektoratet,

Helsedirektoratet og tilsynsrådene for fengslene.

Informasjonen fra Kriminalomsorgsdirektoratet

inkluderer oversikt over vedtak om utelukkelser og bruk

av sikkerhetscelle, isolasjon fra retten og dagsmålinger

om antall timer i fellesskap:

›

Antall vedtak og varighet for hel utelukkelse etter

straffegjennomføringsloven § 37 i tidsrommet

september–desember 2018.

›

Antall vedtak om langvarige utelukkelser i perioden

2015–2018.

›

Dagsmålinger av mindre enn to timer utetid fra cella

per døgn for perioden 2012–2018, og dagsmålinger

av mindre enn åtte timer utetid fra cella per døgn

for perioden 2015–2018.

Det ble også bedt om absolutte tall om vedtak om hel

og delvis utelukkelse fra fellesskapet for perioden 2014

–2018, men pålitelige tall for dette finnes ikke.

Kriminalomsorgsdirektoratet har beskrevet

kjente og potensielle feilkilder i tallmaterialet.

Sivilombudsmannen har også selv identifisert en

rekke svakheter ved tallene, og det er innhentet

supplerende data. Det er i tillegg kommet fram at noen

typer isolasjon ikke vedtaksføres, eller dokumenteres

på en slik måte at det er mulig å få en oversikt over

den faktiske situasjonen. Tall som benyttes i denne

meldingen, må derfor anses som minimumsestimater.

Dette er også beskrevet i kapittel

Manglende styrings

informasjon om bruk av isolasjon.

Vi ba også om tall fra Helsedirektoratet om antall

overføringer fra kriminalomsorgen til helsevesenet,

og lengden på innsattes opphold i psykiatriske

døgnenheter. Direktoratet opplyste at de ikke hadde

tilgjengelig statistikk over dette, og de var heller ikke

kjent med om dette var tilgjengelig i kommunene

eller ved de regionale helseforetakene.

Forebyggingsenheten på besøk.

FNs underkomité for forebygging av tortur (SPT), The approach of the Subcommittee on Prevention of Torture to the concept of prevention

of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment under the Optional Protocol to the Convention against Torture and

Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, 30. desember 2010 CAT/OP/12/6.

Kriminalomsorgsdirektoratet, Svar på henvendelse fra Sivilombudsmannen vedrørende behov for informasjon til særskilt melding til Stortinget,

brev 20. februar 2019 til Sivilombudsmannen.

Helsedirektoratet, Svar på Sivilombudsmannens henvendelse om isolasjon og manglende fellesskap i fengsel, brev 11. februar 2019

til Sivilombudsmannen.

Celledør.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Definisjon av isolasjon

Det er et grunnleggende prinsipp at utover konse-

kvensene av selve frihetsberøvelsen, har innsatte

i fengsel de samme menneskerettighetene som andre.

De innsatte skal tilbys aktiviteter og tilbud som legger

til rette for at de kan leve et lovlydig liv etter løslatelse.

Dette inkluderer anledning til å tilbringe tid i fellesskap

med andre innsatte hver dag. Straffegjennomførings-

loven slår fast at hovedregelen er at innsatte skal ha

adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program

eller andre tiltak, og i fritiden.

Adgangen til fellesskap

kan bare begrenses i samsvar med prinsipper om

lovmessighet, nødvendighet og forholdsmessighet.

Legalitetsprinsippet, som fastsatt i Grunnloven § 113,

innebærer at myndighetenes inngrep overfor borgerne

må ha grunnlag i lov. Bruk av isolasjon er svært

inngripende overfor den enkelte. Dette skjerper kravet

til en klar og presis lovhjemmel.

Internasjonalt finnes det ulike definisjoner av begre-

pet isolasjon. Alle tar utgangspunkt i at isolasjon

er et alvorlig, inngripende og helseskadelig tiltak.

Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT)

beskriver isolasjon slik:

«The CPT understands the term solitary confinement

as meaning whenever a prisoner is ordered to be held

separately from other prisoners...A prisoner subject to

such a measure will usually be held on his/her own;

however, in some States he/she may be accommodated

together with one or two other prisoners, and this section

applies equally to such situations».

FNs standard minimumsregler for behandlingen av

innsatte, Mandelareglene, etablerer særlige tidsgrenser

for å begrense de mest skadelige formene for isolasjon.

I Mandelareglene slås det fast at:

«For the purpose of these rules, solitary confinement

shall refer to the confinement of prisoners for 22 hours

or more a day without meaningful human contact».

Ifølge Mandelareglene skal denne formen for isolasjon

være forbudt utover 15 sammenhengende dager.

Istanbul-erklæringen om bruken og skadevirkningene

av isolasjon, som ble vedtatt av en ekspertgruppe

i 2007, utdyper hva som er typisk for isolasjon:

«Meaningful contact with other people is typically

reduced to a minimum. The reduction in stimuli is not

only quantitative but also qualitative. The available

stimuli and the occasional social contacts are seldom

freely chosen, are generally monotonous, and are often

not empathetic».

Det sentrale ved isolasjonen er med andre ord at

den innsatte holdes adskilt fra andre innsatte, og

at meningsfull menneskelig kontakt reduseres til et

minimum. For at kontakten skal anses som meningsfull,

bør den være empatisk og foregå ansikt til ansikt.

Kommunikasjonen bør ikke ha en kortvarig og tilfeldig

karakter, eller skje som et ledd i utførelse av andre

oppgaver, slik som utdeling av mat eller medisinsk

tilsyn.

I denne meldingen bruker vi isolasjon om situasjoner

hvor innsatte er innelåst på en celle store deler av

døgnet, på grunn av sikkerhets- eller kontrollhensyn,

etter eget ønske, eller på grunn av bygnings- og

bemanningsmessige eller andre forhold i fengselet.

‹

Straffegjennomføringsloven § 17 første ledd.

Se bl.a. Rt. 1995 s. 530 (Fjordlaksdommen).

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28.

FNs standard minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene), vedtatt av FNs generalforsamling 17. desember 2015, regel 45 nr. 1.

Mandelareglene, regel 44 jf. regel 43 nr. 1 bokstav b.

The Istanbul statement on the use and effects of solitary confinement, vedtatt 9. desember 2007 på det internasjonale symposium

om psykologiske traumer i Istanbul, Tyrkia.

Se Essex Paper 3, Initial Guidance on the interpretation and implementation of the UN Nelson Mandela Rules, utarbeidet av en ekspertgruppe

organisert av Penal Reform International og Essex Human Rights Centre 7.– 8. april 2016, s. 88–89.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Hjemler for isolasjon i norsk lovgivning

Norsk lovgivning har en rekke bestemmelser som

gir adgang til å isolere eller begrense fellesskapet til

innsatte.

Isolasjon kan bestemmes administrativt

av kriminalomsorgen eller av domstolene.

Denne

meldingen konsentrerer seg om isolasjon som

en konsekvens av beslutninger tatt av kriminal-

omsorgen eller faktiske forhold i fengslene.

Domstolenes adgang til å fastsette «full isolasjon»

ved varetektsfengsling etter vilkårene i straffe

prosessloven § 186, vil ikke bli inngående behandlet.

1) Isolasjon som kontrolltiltak

Straffegjennomføringsloven § 37 første ledd gir

fengselet adgang til å beslutte at en innsatt helt

eller delvis skal «utelukkes fra fellesskapet» med

andre. Dette kan gjøres dersom det er nødvendig

for å hindre at innsatte fortsetter å påvirke miljøet

i fengselet på en særlig negativ måte, hindre inn

satte i å skade seg selv eller øve vold eller fremsette

trusler mot andre, hindre betydelig materiell skade,

hindre straffbare handlinger, eller for å opprettholde

ro, orden og sikkerhet i fengselet.

Fellesskapet til

innsatte som er på særskilt tilrettelagte avdelinger,

kan etter straffegjennomføringsloven § 17 andre

ledd helt eller delvis begrenses av hensyn til ro,

orden og sikkerhet, eller dersom hensynet til

innsatte selv eller andre innsatte tilsier det.

Ifølge Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer

betyr «hel utelukkelse» fra fellesskapet at innsatte

overhodet ikke har noe fellesskap med andre inn-

satte.

Hel utelukkelse utgjør dermed i alle normal-

tilfeller isolasjon slik dette er definert i Mandela

reglene.

Delvis utelukkelse betyr ifølge direktoratet

at innsattes adgang til fellesskap innskrenkes delvis,

f. eks. ved at innsatte fratas adgangen til å ta del

i arbeids eller skolefellesskapet der dette fremstår

som nødvendig, men gis adgang til å delta i fritids-

fellesskapet senere på dagen.

Slik begrepet er definert av direktoratet, kan delvis

utelukkelse innebære alt fra noen minutter daglig

fellesskap med andre innsatte til noen minutters

innskrenkning av det normale fellesskapet på den

enkelte fengselsavdeling. I praksis vil delvis ute-

lukkelse derfor også kunne utgjøre isolasjon slik det

er definert i Mandelareglene.

2) Isolasjon på grunn av bygnings- og

bemanningsmessige forhold

Begrensninger i fellesskapet kan helt unntaksvis

besluttes av årsaker som er utenfor den innsattes

egen kontroll. Kravene for dette er strenge. Etter

straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd kan

en innsatt utelukkes helt eller delvis fra fellesskapet

dersom akutte bygningsmessige eller bemannings-

messige forhold gjør det nødvendig.

Dette er også

helt unntaksvis tillatt som et kollektivt tiltak.

Tilfeller

der slik begrensning kan være aktuelt, er hvor brann

eller vannskader gjør det uforsvarlig å oppholde

seg i fellesskapsområder. At forholdene må være

akutte, betyr at utelukkelse ikke kan skje på grunn

av en generelt vanskelig ressurssituasjon, og at

utelukkelsen må være kort.

3) Selvvalgt isolasjon

Utelukkelse kan også besluttes dersom den innsatte

selv ønsker det.

Slik selvisolasjon kan ha flere

grunner, og betyr ikke nødvendigvis at innsatte ikke

ønsker sosial kontakt med andre innsatte. Årsaken

til selvisolasjon kan være f.eks. dårlig helsetilstand,

utrygghet eller frykt for andre innsatte.

4) Isolasjon på sikkerhetscelle eller

i sikkerhetsseng

Isolasjon kan også være et resultat av at innsatte

plasseres i sikkerhetscelle. Dette kan skje dersom

det er strengt nødvendig for å avverge alvorlig

angrep eller skade på person, hindre iverksettelse

av alvorlige trusler eller betydelig skade på eiendom,

eller for å hindre rømning fra fengsel, under

transport eller fra bestemmelsessted.

Opphold på

sikkerhetscelle utgjør en særlig inngripende form for

isolasjon, fordi den innsatte da plasseres alene i en

glatt celle uten innredning, bortsett fra en plast-

madrass og et toalett i gulvet. Sikkerhetsceller er

ofte plassert et stykke unna resten av cellene.

Der det er strengt nødvendig for å hindre den

innsatte å skade seg selv, kan den innsatte spennes

fast i en sikkerhetsseng (belteseng).

Opphold

i sikkerhetsseng kan utgjøre en form for isolasjon

på grunn av manglende menneskelig kontakt.

Tiltaket medfører også en sterk begrensning

i bevegelsesfrihet og tilgang til sanseinntrykk.

Dør til sikkerhetscelle med skader fra innsatte.

Etter straffegjennomføringsloven § 17 første ledd kan kriminalomsorgen «beslutte hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet etter

bestemmelsene i § 29 annet ledd og §§ 37, 38, 39 og 40 annet ledd bokstav d.» Etter samme lov § 17 andre ledd, kan fellesskapet også

begrenses helt eller delvis i en avdeling tilrettelagt for innsatte med særlige behov, inkludert personer som er idømt en strafferettslig særreaksjon

eller forvaring, eller i en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. Straffeprosessloven § 186a gir også adgang til hel utelukkelse fra fellesskapet.

I tillegg er det adgang til bruk av isolasjon ved disiplinærbrudd etter straffegjennomføringsloven § 39, adgang til bruk av delvis isolasjon etter

§ 40 andre ledd bokstav d, og bruk av isolasjon ved plassering i enerom med spesialtoalett, etter § 29 andre ledd. Disse isolasjonsformene

er mindre utbredt i omfang og varighet, og nevnes kun der det er særlig relevant.

Straffegjennomføringsloven § 37 første ledd, bokstav a–e.

Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 37.4. Versjon revidert 2.april 2019.

Det kan helt unntaksvis tenkes at ansatte eller andre uavhengige aktører kan gi innsatte meningsfull menneskelig kontakt i Mandelareglenes

forstand. Dette er likevel utfordrende, fordi maktforholdet mellom ansatte og innsatte ofte vanskeliggjør en slik relasjon, og ansattes andre

oppgaver gjør det praktisk vanskelig. Unntak kan tenkes for særlige regimer der det er satt av betydelige bemanningsmessige ressurser og

egne ansatte.

Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 37.17. Versjon revidert 2.april 2019.

Straffegjennomføringsloven § 37 åttende ledd.

Straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd.

Straffegjennomføringsloven § 38 og Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer, som begrenser bruk av sikkerhetscelle til de tilfeller som er

nevnt i straffegjennomføringsloven § 38 første ledd bokstav a, b og d.

Straffegjennomføringsloven § 38 og Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer, punkt 38.7. Retningslinjene begrenser bruk av sikkerhetsseng

til tilfeller der det brukes for å hindre en innsatt i å skade seg selv.

Det er ingen krav i lov eller forskrift om oppfølging fra ansatte eller tilgang til menneskelig kontakt. Ifølge Kriminalomsorgsdirektoratets

retningslinjer, punkt 38.7, skal innsatt i sikkerhetsseng ha kontinuerlig tilsyn.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Menneskerettslige

standarder

3.1 Hva er menneskerettslige standarder?

Norge er tilsluttet en rekke internasjonale menneske-

rettskonvensjoner som forplikter medlemsstatene.

Mange av disse rettighetene er tatt inn i Grunnloven,

menneskerettighetsloven og andre lover.

I tillegg har Europarådet og FN vedtatt menneske-

rettslige standarder som gir viktige begrensninger for

bruk av isolasjon og liknende tiltak. FNs spesiarapportør

mot tortur har også gitt relevante anbefalinger.

Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) har

gjennom mange års besøk til fengsler i Europarådets

medlemsstater utviklet standarder for behandling av

innsatte.

De europeiske fengselsreglene, som etablerer

minstestandarder for europeisk behandling av innsatte,

er også sentrale.

Disse standardene og reglene er ikke juridisk bindende

i seg selv, men er utviklet gjennom mellomstatlig

samarbeid og på grunnlag av internasjonal rettspraksis.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ved

flere anledninger vist til menneskerettslige standarder

om isolasjon, og benyttet disse som rettskilder.

Reglene anses som internasjonalt aksepterte minste-

standarder for behandlingen av innsatte, og er viktige

for å sikre at behandling av innsatte ikke er i strid med

torturforbudet.

3.2 Forbudet mot tortur og annen grusom,

umenneskelig og nedverdigende

behandling eller straff

Rett til frihet fra tortur, umenneskelig eller ned-

verdigende behandling eller straff regnes blant de

helt sentrale menneskerettighetene. Forbud mot bruk

av tortur er nedfelt i Grunnloven § 93 andre ledd og

i en rekke konvensjoner som Norge har sluttet seg til.

Forbudet er absolutt og kan aldri fravikes.

Flere av FNs konvensjoner om menneskerettigheter

inneholder forbud mot tortur og umenneskelig

behandling, blant annet FNs konvensjon om sivile og

politiske rettigheter (1966).

FNs konvensjon mot tortur

og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende

behandling eller straff (FNs torturkonvensjon) som

Norge ratifiserte i 1986, ble vedtatt fordi verdens

samfunnet anså at slike krenkelser var særlig skadelige

og man ønsket å styrke innsatsen for å forhindre og

straffe dem.

Etter FNs torturkonvensjon artikkel 1 defineres

tortur

som situasjoner der en offentlig ansatt (eller en

privatperson på vegne av det offentlige) bevisst utsetter

noen for sterk fysisk eller psykisk smerte eller lidelse, og

denne handlingen gjennomføres for å skaffe opp-

lysninger eller tilståelser, eller for å straffe, skremme,

true, diskriminere eller tvinge til underkastelse.

Forbudet gjelder både handlinger og unnlatelser.

‹

Se særlig FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling, 2011, A/66/268.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28.

Ministerkomiteens anbefaling Rec (2006)2 til medlemsstatene om de europeiske fengselsreglene, vedtatt av ministerkomiteen 11. januar 2006

(heretter De europeiske fengselsreglene).

Se blant annet EMD 20. oktober 2016 Mursic mot Kroatia avsnitt 133, og dissens fra dommer De Gaetano.

FNs torturkonvensjon artikkel 2 nr. 2 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 15 nr. 2.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7. Se også FNs barnekonvensjon artikkel 37 a) og FNs konvensjon om rettighetene

til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 15.

Nowak, M. & McArthur, E. (2008). The United Nations Convention Against Torture, A Commentary. Oxford: Oxford University Press.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Også forbudet mot annen

grusom, umenneskelig eller

nedverdigende behandling eller straff

er absolutt og

rammer grove integritetskrenkelser, ofte i situasjoner

der myndighetene har direkte kontroll over den enkelte,

slik som i fengsel.

Forbudet mot umenneskelig

behandling kan være brutt selv om mishandlingen ikke

skjer for å oppnå et forbudt formål (f.eks. om å straffe

eller true), og selv om mishandlingen ikke skjer med

vilje.

Forbudet kan derfor ramme uforholdsmessig

makt- eller tvangsbruk. Handlinger der hensikten er

å ydmyke offeret, kan utgjøre nedverdigende behandling

i tilfeller der smerten eller lidelsen ikke er like sterk som

ved tortur. Terskelen for handlinger eller unnlatelser

som rammes, er lavere der noen er fratatt friheten.

Årsaken er at frihetsberøvede er helt avhengige av

beskyttelse fra myndighetene for å kunne ivareta sine

rettigheter.

FNs torturkonvensjon pålegger medlemsstatene

å iverksette effektive tiltak for å forebygge tortur og

annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende

behandling.

I dette ligger det blant annet en plikt til

å iverksette effektive lovgivningstiltak.

Mennesker som

fratas friheten, er særlig utsatte for integritetskrenkelser.

Derfor er statene forpliktet til å sikre at nasjonale

fengselsregler oppfyller minstestandarder for hvordan

innsatte skal behandles.

Statene har også plikt til

å sørge for at alle som er involvert i behandlingen av

mennesker som er fratatt friheten, gis opplæring om

forbudet mot tortur og umenneskelig behandling.

Forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig el-

ler nedverdigende behandling eller straff er også nedfelt

i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

artikkel 3. Den europeiske menneskerettighetsdom-

stolen (EMD) har blant annet slått fast at inngrepet må

overstige en minsteterskel av alvorlighet. Dessuten har

inngrepets varighet, de fysiske og psykiske virkningene

og i noen tilfeller offerets helsetilstand, betydning.

I saker om frihetsberøvelse skal det tas hensyn til de

samlede virkningene av soningsforholdene.

«Solitary confinement is one of the most serious

measures which can be imposed within a prison

(...)

and, as the Committee for the Prevention of Torture

has stated, all forms of solitary confinement without

appropriate mental and physical stimulation are likely,

in the long term, to have damaging effects, resulting in

deterioration of mental faculties and social abilities. (...)

Indeed, as the Committee’s most recent report makes

clear,

the damaging effect of solitary confinement can

be immediate

and increases the longer the measure

lasts and the more indeterminate it is».

Om isolasjon utgjør umenneskelig eller nedverdigende

behandling avhenger av varighet, intensitet, formål

og effekt på den berørte.

Fordi det skal foretas en

helhetsvurdering, har domstolen ikke fastlagt presise

grenser for når isolasjonens varighet innebærer en

krenkelse av artikkel 3.

Den har påpekt at skader kan

oppstå umiddelbart, understreket at isolasjon ikke

kan pågå i det uendelige,

og vært særlig kritisk til

begrensninger mot innsatte som ikke er farlige eller

forstyrrende for fellesskapet.

Domstolen har også slått

ned på isolasjon som ikke fremstår som rimelig i lys

av formålet,

og på at isolasjon opprettholdes etter at

den innsatte ikke lenger ble vurdert som en sikkerhets-

risiko.

Det er også i økende grad lagt vekt på om det er

på plass rettssikkerhetsgarantier som ivaretar innsattes

velferd og sikrer at inngrepet er forholdsmessig.

I saker der terskelen for krenkelse av artikkel 3 ikke er

overtrådt, kan isolasjon eller begrensninger i fellesskap,

eller manglende helseoppfølgning, utgjøre en krenkelse

av retten til privatliv etter Den europeiske menneske-

rettighetskonvensjonens artikkel 8.

FN og Europarådet har også vedtatt en rekke

menneskerettslige standarder som direkte omhandler

bruken av isolasjon og begrensninger i fellesskapet.

Dette inkluderer Mandelareglene og De europeiske feng-

selsreglene.

Den europeiske torturforebyggingskomité

(CPT) har gjennom mange års besøk til fengsler

i Europarådets medlemsstater utviklet standarder for

aktivisering og utetid fra cella for innsatte, og for å

begrense isolasjon.

I tillegg har FNs spesialrapportør

mot tortur gitt tydelige anbefalinger.

De menneskerettslige standardene som gjelder bruk

av isolasjon og fellesskap, blir nærmere beskrevet

innledningsvis under hvert kapittel i meldingens del 2.

3.3 Isolasjon og fellesskap

Internasjonale menneskerettighetsorganer har gjennom

sin praksis utviklet standarder om bruk av isolasjon og

manglende fellesskap.

Isolasjon kan innebære en krenkelse av forbudet mot

tortur,

f.eks. dersom det brukes som pressmiddel

for å oppnå en tilståelse.

Den europeiske tortur-

forebyggingskomiteen (CPT) avdekket under besøk

til Norge på 90-tallet informasjon som tydet på at

isolasjon eller trusler om isolasjon, ble brukt for å få inn-

satte til å tilstå.

41, 42

Siden dette er det gjort systematiske

endringer i politiets avhørsteknikker som gir redusert

risiko for bruk av isolasjon som tilståelsespress.

Bruk av isolasjon kan også utgjøre et brudd på forbudet

mot

grusom, umenneskelig eller nedverdigende

behandling eller straff.

Internasjonale menneske-

rettighetsorganer har i flere enkeltsaker konkludert med

krenkelse av denne delen av forbudet.

Den europeiske

menneskerettighetsdomstolen har omtalt isolasjon slik:

Mandelareglene – FNs standard minimumsregler

for behandling av innsatte

FNs standard minimumsregler for behandling av

innsatte (Mandelareglene) ble revidert i 2015 og

inneholder de nyeste reglene om bruk av isolasjon.

Mandelareglene slår fast at isolasjon kun kan

skje i ekstraordinære tilfeller som en siste utvei,

for så kort tid som mulig, og være gjenstand for

uavhengig etterprøving (regel 45 nr. 1). Isolasjon

der innsatte tilbringer 22 timer i døgnet eller mer

uten meningsfull menneskelig kontakt, skal ifølge

reglene være forbudt hvis den pågår i over 15 dager

sammenhengende (regel 44).

Mandelareglene er utviklet gjennom mellom-

statlig samarbeid og på grunnlag av internasjonal

rettspraksis. De er ikke juridisk bindende i seg

selv, men er uttrykk for enighet om minste-

standarder for behandlingen av innsatte.

Internasjonale domstoler som Den europeiske

menneskerettighetsdomstolen har ved flere

anledninger benyttet disse menneskerettslige

standardene som kilder i sine avgjørelser om

isolasjon.

Etterlevelsen av Mandelareglene er derfor viktig

for å sikre at behandlingen av innsatte skjer i tråd

med menneskerettighetene, særlig for å forebygge

krenkelser av det absolutte forbudet mot tortur og

umenneskelig behandling.

FNs torturkonvensjon artikkel 16.

Kravet om at krenkelsen skal være bevisst («intentionally inflicted») gjelder kun forbudet mot tortur, jf. FNs torturkonvensjon artikkel 1.

Forbudet mot grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling rammer også uaktsomhet og tilfeller med svikt på flere myndighetsnivå.

FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs menneskerettskommisjon, 2006, E/CN.4/2006/6, avsnitt 34–41 og Den europeiske

menneskerettighetsdomstolen (EMD) dom 28. september 2015 Bouyid mot Belgia.

FNs torturkonvensjon artikkel 2. jf. artikkel 16; FNs torturforebyggingskomité, generell kommentar nr. 2, Implementation of article 2 by States

parties, 24. januar 2008, CAT/C/GC/2; FNs underkomité for forebygging (SPT), The approach of the Subcommittee on Prevention of Torture

to the concept of prevention of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment under the Optional Protocol to

the Convention against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, 30. desember 2010, CAT/OP/12/6.

FNs torturkonvensjon pålegger statene en rekke andre forpliktelser, bl.a. krav om å bruke nasjonal straffelovgivning for å straffeforfølge

tortur (i samsvar med artiklene 4–9), gi oppreising og rehabilitering til ofre av tortur (artikkel 14) samt å etterforske tortur og annen grusom,

umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff (artikkel 12 og 13).

FNs torturkonvensjon artikkel 11, jf. artikkel 16. FNs torturkomité har ved flere anledninger vist til FNs minimumsregler for behandling av innsatte

(Mandelareglene) ved tolkningen av artikkel 11.

FNs torturkonvensjon artikkel 10, jf. artikkel 16.

EMDs dom 18. januar 1978 Irland mot Storbritannia, avsnitt 162, og 1. juni 2010 Gäfgen mot Tyskland (storkammerdom), avsnitt 88.

EMDs dom 6. mars 2001 Dougoz mot Hellas, avsnitt 46.

FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling, 2011, A/66/268, avsnitt 73.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT). Report to the Norwegian government on the visit to Norway 1993, CPT/Inf (94) 11, avsnitt 13

og 60.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT). Report to the Norwegian government on the visit to Norway 1999, CPT/Inf (2000) 15, avsnitt 41.

EMD 17. april 2012 Piechowitz mot Polen; 9. oktober 2012 X mot Tyrkia; 17. april 2010 Onoufriou mot Kypros. Se også FNs

menneskerettskomité, 6. november 1997 Polay Campos mot Peru.

EMD 10. april 2012 Babar Ahmad mot Storbritannia, avsnittene 206–207. Vår utheving.

EMD 21. juli 2005 Rohde mot Danmark, avsnitt 93.

EMD 4. juli 2006 Ramirez Sanchez mot Frankrike, avsnitt 138, storkammerdom 12. mai 2005 Öcalan mot Tyrkia, avsnitt 191.

EMD 4. juli 2006 Ramirez Sanchez mot Frankrike, avsnittene 136 and 145.

EMD 14. oktober 2010 A.B. mot Russland, 14. oktober 2010, avsnitt 105 og 7. juni 2011 Csüllög mot Ungarn, avsnitt 36.

EMD 7. juni 2011 Csüllög mot Ungarn, avsnitt 34.

EMD 9. juli 2009 Khider mot Frankrike, avsnittene 118 og 119.

EMD 10. april 2012 Babar Ahmad mot Storbritannia, avsnitt 212, 17. april 2010 Onoufriou mot Kypros.

EMD 26. november 2009 Dolenec mot Kroatia, avsnitt 128 og 165 og 17. juli 2012 Munjaz mot Storbritannia, avsnitt 78–82; avvisningsavgjørelse

31. mars 2005 Schneiter mot Sveits, side 14. Se også kommisjonsavgjørelse 15. mai 1980 McFeeley og andre mot Storbritannia, avsnitt 82.

FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling om bruk av isolasjon, 2011, A/66/268.

FNs standard minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene), vedtatt av FNs generalforsamling 17. desember 2015.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28.

FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling om bruk av isolasjon, 2011, A/66/268.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Isolasjon er inngripende

og helseskadelig

Å begrense noens mulighet til å ha sosial kontakt

med andre mennesker, er et omfattende inngrep

i menneskers personlige integritet og autonomi.

Mulighetene til å ta egne beslutninger om grunn-

leggende forhold som måltider, hygiene, sosial kontakt,

bevegelse eller helsehjelp innskrenkes. Innsatte blir mer

avhengige av ansatte og mister mulighet til å ivareta

egen trygghet. Isolasjon reduserer også muligheten til

å beskytte seg selv mot overgrep, fordi en blir overlatt til

mennesker som både kan fatte beslutninger og utøve

handlinger overfor en. Risikoen for integritetskrenkelser,

nedverdigende behandling og misbruk vil øke.

Noen ganger vil personer som blir isolert, allerede

ha en atferd som utfordrer ansattes evne til å utføre

jobben på en etisk god måte. Isolasjon kan imidlertid

også utløse aggresjon og voldelig atferd, som igjen gjør

at isolasjonen trappes opp, og at den menneskelige

kontakten ytterligere forringes. I kombinasjon med lite

innsyn fra omverdenen utgjør slike situasjoner en risiko

for krenkelser fra ansatte.

I tillegg til å være et omfattende inngrep i den enkeltes

autonomi, kan begrensninger av menneskelig kontakt

medføre både fysiske og psykiske helseskader.

4.1 Skadelige elementer ved isolasjon

Kontakt med andre mennesker er et av de mest

grunnleggende behov vi mennesker har, og det er en

forutsetning for god psykisk helse.

58, 59

Ensomhet og

sosial isolasjon har blitt beskrevet som en stor helse-

utfordring i vår tid. Forskning har vist at det kan føre

til økt risiko for tidlig død i enda større grad enn for

eksempel overvekt.

Både omfanget av og kvaliteten på den menneskelige

kontakten er viktig. I fengsel er omfanget av sosial

kontakt i utgangspunktet sterkt redusert. Samtidig

påvirker maktforholdet mellom innsatte og betjenter

kvaliteten på den sosiale kontakten. Den menneskelige

kontakten blir ofte monoton og overfladisk, og den

mister dermed elementer som er viktige for helsen.

‹

Istanbulerklæringen (2007). Hentet fra:

http://solitaryconfinement.org/istanbul,

s. 2.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse slik: “Health is a state of complete physical, mental and social well-being and not merely the

absence of disease or infirmity.” WHO (1948), Official Records of WHO, no. 2, p. 100.

F.eks.: Maslow, A. H. (1943). A theory of Human Motivation. Psychological Review, 50, 370-396.

Holt-Lundstad, J. et al. (2015). Loneliness and Social Isolation as Risk Factors for Mortality: A Meta-analytic Review. Perspectives

on Psychological Science, 10, 227-237.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Sosial isolasjon synes å ha en selvforsterkende

effekt. Det er funnet at innsatte, som følge av å bli

isolert, trekker seg tilbake fra sosial kontakt, både

under isolasjonen og etter at isolasjonen i fengsel er

over.

På denne måten kan pålagt isolasjon gå over

i selvisolasjon. Dette stiller strenge krav til fengselets

kapasitet til å forebygge isolasjon, og til å kompensere

for skadevirkninger når isolasjon er strengt nødvendig.

Dette gjelder ikke bare i tidsbruk, men også ansattes

kompetanse til å ivareta innsatte som isoleres fra

andre.

Under isolasjon er det svært begrensede muligheter

til aktivitet og til å få sanseinntrykk fra omverdenen.

Forskning viser at lengre perioder uten aktivitet og ytre

inntrykk fører til passivitet, utmattelse og apati. Man

får redusert evne til oppmerksomhet, konsentrasjon,

planlegging og motivasjon, og beveger seg og snakker

mindre. Parallelt går hjerneaktiviteten betydelig ned.

Forklaring på denne virkningen av manglende stimuli

og aktivitet, kan man blant annet finne i studier av

sanseberøvelse (sansedeprivasjon), der mangelen

på ytre stimulering fører til en letargisk tilstand og

passivisering.

64, 65

Passivisering og tilbaketrekning gjør

det vanskelig for personen å ivareta egen helse og

velferd, og kan være starten på en negativ utvikling med

tilbaketrekning og depresjon.

Tap av forutsigbarhet og mangel på kontroll er

stressende også for personer som ikke er frihets-

berøvet eller isolert.

Personer som isoleres har langt

mindre kontroll over sitt eget liv og hverdag. En kjent

konsekvens av dette er at vedkommende mister troen

på at han eller hun selv kan påvirke sin situasjon.

Resultatet har vist seg å være tilbaketrekning, opplevd

hjelpeløshet og depresjon. Også det å ikke vite hvor

lenge man skal isoleres, er en risikofaktor.

Dette

kan blant annet forklares med tap av kontroll over

situasjonen.

Innsatte som isoleres kan ha dårlig innsikt i egen

psykiske helsetilstand og kan undervurdere og under-

kommunisere de skadelige effektene isolasjon har

på dem.

Videre er det dokumentert at de kan være

skeptiske til å ta imot psykisk helsehjelp, og at de ikke

selv oppsøker slik hjelp. Dette kan blant annet være

uttrykk for et forsøk på å mestre situasjonen, heller enn

å fokusere på plager. Det kan også være tegn på at de

ikke selv er klar over, eller har innsikt i, sin egen utvikling

av symptomer.

Skader av isolasjon kan dermed være

vanskelige å oppdage. Både fengselet og helsevesenet

har derfor ansvar for å vurdere skadevirkninger

uavhengig av innsattes egne beskrivelser.

4.2 Helsemessige konsekvenser av

isolasjon

At isolasjon kan føre til helsemessige skader, er grundig

dokumentert i både eldre og nyere forskningslitteratur.

71,

72, 73, 74

Funnene tyder på at en stor andel som isoleres,

opplever en eller annen form for fysiske eller psykiske

plager eller symptomer som følge av isolasjonen.

Skadevirkninger fra isolasjon kan komme umiddelbart,

men antallet innsatte som utvikler skader og graden

av alvorlighet, øker med varigheten av isolasjonen.

De vanligste symptomene er psykiske, men det er også

dokumentert fysiske symptomer og plager. I sin kilde-

bok om isolasjon oppsummerer Sharon Shalev at de

psykiske skadevirkningene kan være angst, depresjon,

kognitive vanskeligheter, persepsjonsforstyrrelser,

paranoiditet og psykose.

Symptomene kan variere

fra lett engstelighet, konsentrasjonsvansker, hyper-

sensitivitet for lyder og «tankekjør», til alvorlig depresjon,

panikklidelse og akutt psykose. Det rapporteres

også om økt grad av aggresjon, sinne, selvskading

og selvmordsforsøk. Av fysiske symptomer har det

særlig blitt trukket fram hjertebank, svette, søvnløshet,

smerter i ledd og rygg, synssvekkelser, dårlig appetitt og

fordøyelsesplager, utmattelse/svakhetsfølelse, skjelving

og kuldefølelse. Slike eksisterende plager og tilstander

kan lett bli forverret ved isolasjon.

«Isolasjon har gitt meg skader

jeg aldri blir kvitt. Jeg satt

fullstendig isolert i 5–6 måneder

uten TV. Jeg kommer aldri til

å bli meg selv igjen.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Graden av psykiske og fysiske symptomer hos isolerte

vil variere og avhenger av flere faktorer, både hos

personen selv og etter hvordan isolasjonen gjennom-

føres.

Dette inkluderer blant annet graden av og

kvaliteten på menneskelig kontakt, graden av aktiviteter

og de fysiske forholdene isolasjonen skjer under.

Kortere varighet og klar tidsavgrensning er beskyttende

faktorer. Begrunnelsen for isolasjonen og hvem som

har bestemt at isolasjonen skal finne sted, har også

noe å si – selv om risiko for skader også er tilstede hos

personer som selv velger å isolere seg.

77, 78

«Isolasjon kan føre til angst,

depresjon, tankeforstyrrelser,

sanseforstyrrelser, søvn

problemer, vrangforestillinger,

psykose, selvskading og selv

mordsforsøk.»

Shalev, S. (2008). A Sourcebook on Solitary Confinement. London: Mannheim Centre for Criminology, London School of Economics.

Se også:

http://solitaryconfinement.org/uploads/sourcebook_web.pdf.

University of Essex & Penal Reform International (2016). Essex paper 3. Initial guidance on the interpretation and implementation of the UN

Nelson Mandela Rules, s. 88-89.

Scott, G.D. & Gendreau, P. (1969). Psychiatric Implications of Sensory Deprivation in a Maximum-Security Prison. Canadian Psychiatric

Association Journal, 14, 337-341.

Letargi er en tilstand med endret bevissthetsnivå som ligner på søvn, og som pasienten automatisk faller tilbake i etter å være ristet våken.

Smith, P. S. (2006). The effects of solitary confinement on prison inmates: A brief history and review of the literature. Crime and Justice, 34, 441-528.

Nolen, J. L. (2009). Learned helplessness. Encyclopedia Britannica.

Benight, C.C. & Bandura, A. (2004). Social cognitive theory of posttraumatic recovery: the role of perceived self-efficacy. Behavior Research and

Therapy, 42, 1129-1148.

Shalev, S. & Edgar, K. (2015). Deep custody: segregation units and close supervision centers in England and Wales. London: Prison Reform Trust.

Haney, C. (2003). Mental Health Issues in Long-Term Solitary and “Supermax” Confinement. Crime & Delinquency 49, 138.

Coid, J. et al. (2003). Psychiatric morbidity in prisoners and solitary cellular confinement, 1: Disciplinary segregation. Journal of Forensic

Psychiatry & Psychology, 14, 310-315.

Shalev, S. (2008). A Sourcebook on Solitary Confinement. London: Mannheim Centre for Criminology, London School of Economics.

Se også

http://solitaryconfinement.org/uploads/sourcebook_web.pdf.

Smith, P. S. (2006). The Effects of Solitary Confinement on Prison Inmates: A Brief History and Review of the Literature. Crime and Justice,

34, 476-487.

Howard, F. F. (2018). The effect of segregation. Prison Service Journal, 236, 4-11.

Smith, P. S. (2008). Solitary confinement. And introduction to the Istanbul Statement on the Use and Effects of Solitary Confinement.

Torture Journal, 18, 56-62.

Shalev, S. (2008). A Sourcebook on Solitary Confinement. London: Mannheim Centre for Criminology, London School of Economics.

Se også

http://solitaryconfinement.org/uploads/sourcebook_web.pdf.

Shalev, S. & Edgar K. (2015). Deep custody: segregation units and close supervision centers in England and Wales.

London: Prison Reform Trust.

Edgar, K. (2018). Segregation by choice. Prison Service Journal, 236, 38-42.

Brodsky, S. & Scogin, F. (1988). Inmates in protective custody: First data on emotional effects. Forensic Reports, 1, 267-280.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Oppslag på vegg i restriktiv avdeling.

4.3 Skader hos særlig sårbare

Personer som fra før har psykiske plager eller

psykisk utviklingshemming, er særlig sårbare for

å utvikle skader fra isolasjon.

Både nasjonal og

internasjonal forskning viser at fengselsbefolkningen

i utgangspunktet er en gruppe som er mer utsatt for

dårlig psykisk helse. Størsteparten av alle innsatte har

psykiske helseproblemer.

En norsk undersøkelse fra

2014 av forekomst av psykiske lidelser hos innsatte

viste at tilsammen 65 prosent av dem som deltok,

hadde en primærlidelse som klassifiseres som

angst- eller stemningslidelse.

Dette inkluderer blant

annet panikklidelser, sosial fobi, depresjoner og post-

traumatisk stresslidelse. Den samme undersøkelsen

viste at en langt større andel enn i normalbefolkningen

har rusmiddelrelaterte lidelser. I en kartlegging

i 2018 ba Kriminalomsorgsdirektoratet alle fengslene

rapportere inn hvor mange innsatte

«som kan oppleves å ha særlige behov ut fra sin psykiske

tilstand utover hva som med rimelighet kan forventes

håndtert av enhetene, og som ikke kan imøtekommes

ved hjelp av ordinære tiltak. Det ble presisert at enheten

ikke skulle innhente medisinske diagnoser eller

vurderinger i denne sammenheng, og at det således

er den opplevelse kriminalomsorgen har av de innsatte

i sine enheter som søkes kartlagt».

Fengslene rapporterte om 848 innsatte i denne

kategorien, det vil si rundt en fjerdedel av alle innsatte

i norske fengsler.

Forskning tyder samtidig på at én

av ti innsatte i norske fengsler har lærevansker som

tilsvarer en lett grad av utviklingshemming.

Mindreårige og unge mennesker er også særlig sårbare

for å utvikle skader fra isolasjon.

85, 86

FNs tidligere

spesialrapportør Juan E. Méndez har frarådet bruk

av isolasjon for barn. I sin rapport om frihetsberøvede

barn påpekte han at fordi barn fremdeles er under

utvikling, både fysisk og mentalt, har de andre behov

enn voksne. De vil også kunne oppleve smerte og

lidelse annerledes enn voksne. Krenkelser av barn vil

kunne gi større eller mer irreversible skader enn hos

voksne. En normalutvikling kan ødelegges av over-

dreven og langvarig stressbelastninger i kroppen. Dette

kan føre til vansker med læring, atferdsproblemer og

helseproblemer, også på lengre sikt.

Unge lovbrytere

har høy forekomst av psykiske plager, lærevansker

og vanskelig bakgrunn med omsorgssvikt og traumer

i form av mishandling og overgrep.

Hjernen er

i utvikling også i ung voksen alder, fram til langt ut

i 20årene.

Normalutvikling er avhengig av tilstrekkelig

relasjonell trygghet, sosial kontakt, modell-læring og

aktivisering.

Ved isolasjon fra omverdenen settes

denne utviklingen i fare. Det har også blitt trukket fram

at isolasjon i stor grad svekker muligheten for en positiv

utvikling, ved at aggresjon og kriminalitet forsterkes.

Kulturelle og språklige barrierer kan hindre personer

i å søke hjelp for plager som oppstår under isolasjon.

92,

Språkbarrierer kan i tillegg forringe den sosiale kon-

takten og forsterke opplevelsen av isolasjon. Vi har un-

der våre besøk også sett at språkbarrierer har resultert

i misforståelser, kommunikasjonsvansker og konflikter

som igjen har ført til isolasjon. Kriminalomsorgens tall

tyder på at personer med annet statsborgerskap enn

norsk er overrepresentert blant dem som isoleres lenge

i sikkerhetscelle.

4.4 Senskader og rehabilitering etter

isolasjon

Jo lenger isolasjonen varer, jo større er faren for

vedvarende plager og skader etter at isolasjonen

opphører.

Vi vet at psykiske lidelser kan utløses av vanskelige

livshendelser, og at lidelsene kan utvikle seg i selv-

forsterkende prosesser og være vanskelig å bli frisk fra

selv om livssituasjonen bedrer seg.

95, 96

For eksempel

kan økt tilbaketrekning i etterkant av at en person

kommer ut fra isolasjon eller fra fengsel, gjøre at

en depresjon eller angstlidelse utvikler seg videre.

Som beskrevet over kan isolasjon oppleves som svært

belastende, særlig når gjennomføringen innebærer

lite sosial kontakt, lite ytre stimuli og aktivitet, lite

forutsigbarhet, og stort tap av autonomi. I tillegg har

mange innsatte tidligere vært utsatt for traumatiske

opplevelser, og en betydelig andel innsatte lider av

posttraumatisk stresslidelse.

Situasjoner som

innebærer stort tap av kontroll og autonomi kan utløse

retraumatisering og forverring av traumelidelser og

andre psykiske lidelser.

«Jeg tror ikke alle føler seg tryg

ge. Første gang jeg sonte, følte

ikke jeg meg heller trygg. Ser jo

masse unge folk som kommer,

kanskje de skjermer seg.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Shalev, S. (2008). A Sourcebook on Solitary Confinement. London: Mannheim Centre for Criminology, London School of Economics.

Se også

http://solitaryconfinement.org/uploads/sourcebook_web.pdf,

s. 30.

Fazel, S. & Danesh J. (2002). Serious mental disorder in 23 000 prisoners: a systematic review of 62 surveys. The Lancet, 359, 545-550.

Cramer, V. (2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler (Kompetansesenterets prosjektrapport 2014-1).

Oslo: Oslo universitetssykehus.

Kriminalomsorgsdirektoratet, Tillegg nr. 4 til tildelingsbrev for 2018 – oppfølging av kritikk vedrørende psykisk syke og isolasjon i fengsel,

brev 25. september.2018 til Justisdepartementet.

Pr. 28 august 2018 var det totalt 3357 innsatte i norske fengsler.

Søndenaa, E. (2009). Intellectual disabilities in the criminal system. Trondheim: NTNU.

NOU 2008:15 (2008). Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll. Oslo: Departementenes servicesenter.

American Psychiatric Association (2017, 8. juni). Solitary confinement of juvenile offenders.

https://www.apa.org/advocacy/criminal-justice/solitary.pdf

FNs menneskerettighetsråd, Rapport fra FNs spesialrapportør for tortur, 5. mars 2015, A/HRC/28/68.

I NOU 2008:15 sies det: «Barn som har begått straffbare handlinger er i utgangspunktet en belastet og sårbar gruppe som vil være spesielt

sårbar for skadefølger.» NOU (2008). Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll. Oslo: Departementenes servicesenter.

Lee, J. (2016). Lonely Too Long – Redefining and Reforming Juvenile Solitary Confinement. Fordham Law Review, 85, 846–870.

Se for eksempel Tetzchner, S. v. (2012). Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal akademisk.

Meritt, J. (2018). Is there a good justificaton for the segregation of young people? Prison Service Journal, 236, 27-32.

Leong, F.T. & Kalibatzeva, Z. (2011). Cross-cultural barriers to mental health services in the United States. Cerebrum, 2011, 5.

Erdal, K. et al. (2011). Attitudes about depression and its treatment among mental health professionals, lay persons and immigrants and

refugees in Norway. Journal of Affective Disorder, 133, 481-488.

Smith, P. S. (2006). The Effects of Solitary Confinement on Prison Inmates: A Brief History and Review of the Literature. Crime and Justice, 34, 494.

Dohrenwend, B. P. (1998). Adversity, Stress and Psychopathology. New York: Oxford Press.

Berge, T. & Repål, A. (2015). Håndbok i kognitiv terapi. Oslo: Gyldendal akademisk.

Cramer, V. (2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler (Kompetansesenterets prosjektrapport 2014-1).

Oslo: Oslo universitetssykehus.

Sweeney, A., Filson, B., Kennedy, A., Collinson, L., & Gillard, S. (2018). A paradigm shift: relationships in trauma-informed mental health services.

BJ Psych Advances, 24, 319–333.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Del II

Funn

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Manglende styrings

informasjon om isolasjon

I en årrekke har det totale omfanget av isolasjon

i norske fengsler vært ukjent. Allerede på 1990tallet

etterspurte Stortingets justiskomité oversikt over

hvor ofte og hvor lenge ulike typer isolasjon ble brukt

i fengsel.

Norske myndigheter har gjentatte ganger blitt kritisert

av FNs torturkomité for manglende oversikt over

omfanget av isolasjon.

100

Komiteen anbefalte i 2012

norske myndigheter å sikre detaljert og offentlig

statistikk om bruk av isolasjon.

101

Komiteen tok på nytt

opp mangelen på statistikk under høringen av Norge

i 2018.

102

Helt fra Sivilombudsmannens første fengselsbesøk

under forebyggingsmandatet, har det vært en utfordring

at man både sentralt og lokalt har manglet pålitelig

oversikt over omfanget av isolasjon. Under et besøk

til Bergen fengsel i 2014, opplyste fengselsledelsen

at man ikke var i stand til å gi statistikk for bruk av

straffegjennomføringsloven § 37 om utelukkelse fra

fellesskapet som forebyggende tiltak for 2014 på

grunn av omlegginger i kriminalomsorgens datasystem

KOMPIS.

103

5.1 Svikt ved registrering av vedtak

Kriminalomsorgen har i mange år hatt utfordringer med

å føre korrekte registreringer av vedtak i sitt IKT-system.

I 2015 fikk man på plass endringer som skulle gjøre

det mulig å få bedre oversikt over vedtak om ute-

lukkelser. Våren 2018 ble det imidlertid avdekket nye feil

i systemet som gjør at Kriminalomsorgsdirektoratet ikke

lenger anser tidligere offentliggjorte tall om vedtak om

utelukkelser fra fellesskap som pålitelige. I påvente av at

feilene rettes opp skal alle fengslene, fra og med høsten

2018, manuelt innrapportere vedtak om hel utelukkelse

til direktoratet. Denne rapporteringen omfatter ikke

delvis utelukkelse, som også kan innebære isolasjon

(se kapittel

Definisjon av isolasjon).

I tillegg har et uklart lovverk ført til at vedtak om

utelukkelser registreres ulikt ved forskjellige fengsler.

Dette skyldes blant annet at det ikke er definert hvor

mange timer utenfor cella innsatte normalt skal ha, og at

kriteriene for hel og delvis utelukkelse er uklare (se

kapittel

Definisjon av isolasjon).

Dermed kan det som regnes

som en delvis utelukkelse fra fellesskapet i ett fengsel,

regnes som normalt fellesskap i et annet. Det er også

en rekke situasjoner der enkelte fengsler ikke fatter

vedtak om isolasjon av innsatte. Dette inkluderer

innsatte som isolerer seg selv uten å ha signert en egen

erklæring om dette, og situasjoner der det alminnelige

daglige fellesskapet er sterkt begrenset på grunn av

bygnings- eller bemanningsmessige hensyn som ikke

er akutte. Disse inngår dermed ikke i tallene.

‹

Innstilling til Stortinget nr. 6 (1998–99), spørsmål 25 vedrørende bruk av daværende fengselsreglementet § 53.4, som tilsvarer

straffegjennomføringsloven § 37.

100 FNs torturkomités avsluttende merknader til Norges 5. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon CAT/C/NOR/CO/5,

avsnitt 8; til Norges 6./7. rapport CAT/C/NOR/CO/6-7, avsnitt 11 og til Norges 8. rapport CAT/C/NOR/CO/8, avsnitt 17-18.

101

FNs torturkomités konkluderende merknader til Norges 6.-7. rapport om gjennomføring av FNs torturkonvensjon, CAT/C/NOR/CO/6-7, avsnitt 11.

102

FNs torturkomité avsluttende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon CAT/C/NOR/CO/8, avsnitt 17-18.

103 Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Bergen fengsel 4.–6. november 2014, s. 13.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Mangelen på pålitelige tall gjør at vi i denne meldingen

har måttet utelate tidligere offentliggjort statistikk som

gjelder vedtak om hel og delvis utelukkelse. Unntaket

er informasjon om særlig langvarige utelukkelser fra

fellesskapet for tidsrommet 2015–2018 og oversikt

over vedtak om hel utelukkelse i perioden september–

desember 2018. Dette tallmaterialet er innhentet

på grunnlag av egne rapporteringsordninger.

104

Det er ikke gjort systematiske målinger på helgedager,

og målingskategorien to–åtte timer utenfor cella

gir ingen informasjon om fordelingen innad i denne

kategorien. Det er vesentlig mer inngripende og skadelig

å tilbringe to–tre timer utenfor cella daglig, enn sju–åtte

timer.

I vår gjennomgang av dagsmålingene har vi funnet at

det mangler tilstrekkelige rutiner for kvalitetssikring.

Vi har blant annet oppdaget at det mangler inn

rapporterte data fra enkelte fengsler. Flere fengsler

har også meldt inn et klart lavere tall på innsatte med

begrenset fellesskap enn det vi, på bakgrunn av funn

fra våre besøk, har grunn til å anta er reelt.

5.2 Feilkilder i dagsmålinger

For å få et mer reelt bilde av hvor ofte og lenge innsatte

er innelåst, har kriminalomsorgen siden 2012 gjennom-

ført nasjonale dagsmålinger. I perioden 2012–2018

er det gjennomført 19 målinger på tilfeldig utvalgte

ukedager én gang per tertial. I 2018 ble det også

gjennomført en måling på en helgedag. Arbeidet med

dagsmålingene er styrt av Kriminalomsorgen region

sør, og regionskontorene har ansvar for å innhente og

kvalitetssikre tall fra fengslene i sin region.

Målingene innebærer at hvert enkelt fengsel rapporterer

inn antall innsatte som den aktuelle dagen ikke har

fellesskap og som har mindre enn to timer fellesskap.

Fra 2015 er også antallet som har mellom to og åtte

timer fellesskap rapportert inn.

Kriminalomsorgsdirektoratets dagsmålinger har en

rekke feilkilder. Metodesvakheter, som et lavt antall

målepunkter (tre i året), gir større rom for tilfeldige

variasjoner, og gjør også at tallene ikke gir et dekkende

bilde av isolasjon og utelukkelser i norske fengsler.

5.3 Usikre tall om bruk av sikkerhetscelle

Når det gjelder vedtak om sikkerhetscelle, har

vi gjennomgått tall for perioden 2008–2018 og

opplysninger om varighet på vedtak i tidsrommet

2013–2018. Under dette arbeidet er det oppdaget flere

feilregistreringer, og tallene samsvarer heller ikke med

de funn vi har gjort om bruken av sikkerhetscelle under

besøk til enkeltfengsler. Dette gjør at det er rimelig

å anta at også antallet vedtak om bruk av sikkerhets

celle er usikkert, og at det reelle tallet trolig er høyere.

Skilt for å merke celledører.

Hovedfunn

Innhenting og gjennomgang av tall viser at det ikke

finnes en pålitelig oversikt over omfanget av isolasjon

i norske fengsler. Det er betydelige feilkilder og mangler

i tallene som foreligger.

Dette innebærer at ansvarlige myndigheter ikke har

tilgang til styringsinformasjon som er nødvendig for

å kunne vurdere tiltak for å redusere bruken av isolasjon

og begrense skadevirkningene.

Det er sterkt kritikkverdig at forvaltningen, mer enn 20

år etter at Stortingets justiskomité etterlyste slike tall,

mangler en pålitelig oversikt over omfanget av isolasjon

i norske fengsler.

Tallene som brukes i denne meldingen, må derfor

gjennomgående sees som minimumsestimater.

104

Langvarige utelukkelser innrapporteres etter lovpålagte frister, jf. straffegjennomføringsloven § 37 femte ledd. Tallene om antall vedtak etter § 37

i perioden september–desember 2018 er basert på manuell rapporteringsordning.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Omfattende isolasjon og

manglende fellesskap

Som vist i

kapittel 5

Manglende styringsinformasjon

om isolasjon

er det store svakheter ved tallmaterialet.

Det er imidlertid klart at isolasjon og begrenset

fellesskap er et utbredt problem i norske fengsler.

Kriminalomsorgsdirektoratets tre dagsmålinger i 2018

(hverdager) angir at gjennomsnittlig 33 prosent av de

innsatte ved de fengslene som deltok i målingen, satt

innelåst på sin egen celle 16 timer eller mer i døgnet.

105

Dette utgjorde i overkant av 880 personer.

Av disse satt over 200 innelåst på sine egne celler i mer

enn 22 timer av døgnet. I overkant av halvparten av

disse var isolert uten vedtak.

I 2018 ble det for første gang også gjort en måling

på en helgedag. Denne viser at graden av innlåsing og

isolasjon er svært høy i helgen. Tallene viste at opp

mot 50 prosent av de innsatte i fengslene som deltok

i målingen, var innelåst på cella 16 timer eller mer.

Menneskerettslige standarder om fellesskap, aktivisering og utetid fra cella

Formålet med fengselsstraff er å beskytte samfunnet og forhindre gjentakelse av straffbare forhold.

106

Derfor

bør fengselsoppholdet brukes til å legge til rette for at innsatte kan tilbakeføres til samfunnet og et liv uten

kriminalitet.

107

Alle innsatte, både domfelte og varetektsfengslede, skal ha et tilfredsstillende daglig aktivitetstilbud som består av

arbeid, utdanning, yrkesfaglig opplæring og sport.

108

Innsatte skal ha sosial- og helseoppfølging og tilbys kultur- og

fritidsaktiviteter og minst én times opphold utendørs hver dag.

109

Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT)

har anbefalt at innsatte som et minimum bør ha mulighet til å tilbringe åtte timer utenfor cella hver dag, og til å drive

med meningsfulle og varierte aktiviteter.

110, 111

Retten til å ha sosial kontakt med andre mennesker er beskyttet av Den europeiske menneskerettighets-

konvensjonens artikkel 8.

112

For de som er fratatt friheten, vil ytterligere begrensninger i denne muligheten under

en frihetsberøvelse vurderes strengt, og det skal ikke mye til før tiltaket anses som et inngrep.

113

Inngrep i innsattes

fellesskap som ikke har tilstrekkelig grunnlag i nasjonal lov, eller som skjer på en unødvendig eller uforholdsmessig

måte, kan komme i strid med artikkel 8.

114

‹

Målingene ble foretatt i fengsler med høyt sikkerhetsnivå og i et fåtall av fengslene med lavere sikkerhetsnivå som har mulighet til å utelukke

innsatte fra fellesskapet og/eller har en mottaksavdeling uten fellesskapslokaler.

106 Mandelareglene, regel 4.

107 Mandelareglene, regel 5.

108 De europeiske fengselsreglene, regel 25 nr. 1 og 2 og Mandelareglene regel 4 og 5.

109 Mandelareglene, regel 23, 104 og 105.

110 Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 2nd General Report, 1992, CPT/Inf (1992) 3, avsnitt 47.

111 Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 26th General Report, 2017, CPT/ Inf (2017) 5, avsnitt 58.

112 Kommisjonsavgjørelse 15. mai 1980 McFeeley og andre mot Storbritannia, avsnitt 82; EMDs dommer 17. juli 2012 Munjaz mot Storbritannia,

avsnitt 80 og 31. mars 2005 Schneiter mot Sveits, side 14.

113

EMD 17. juli 2012 Munjaz mot Storbritannia, avsnitt 80 (“even a minor such interference must be regarded as an interference with the right

to respect for private life under Article 8 if it is carried out against the individual’s will”).

114 EMK, artiklene 8–10; De europeiske fengselsreglene, regel 4.

105

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Menneskerettslige standarder om isolasjon

Isolasjon skal kun benyttes i ekstraordinære tilfeller, som en siste utvei og for så kort tid som mulig.

115

Dette

innebærer at tiltaket må være strengt nødvendig og forholdsmessig. Isolasjonen må stå i et rimelig forhold til den

skaderisikoen den innsatte utgjør, eller til skaderisikoen den innsatte selv er utsatt for.

116

Ifølge Mandelareglene skal

isolasjon i 22 timer eller mer per døgn være forbudt utover 15 sammenhengende dager.

117

Enhver form for isolasjon bør være presist angitt i lovgivning, og det bør fremgå at isolasjon kun skal brukes

i ekstraordinære tilfeller.

118, 119

Rettssikkerhetsgarantier må sikre innsattes velferd, og at inngrepet er forholdsmessig. Etter Den europeiske

menneskerettighetsdomstol sin praksis må beslutninger om isolasjon begrunnes på en måte som viser at den

innsattes omstendigheter, situasjon og atferd er tatt hensyn til, og det må fremgå av begrunnelsen at hensynene

er grundig vurdert.

120

Begrunnelsen bør bli mer detaljert og overbevisende jo lenger vedtaket varer.

CPT uttrykte etter sitt besøk til Norge i 2018 at de er

kritiske til at straffegjennomføringsloven § 37 tillater

at innsatte kan utelukkes helt fra fellesskapet «dersom

bygnings- eller bemanningsmessige forhold gjør det

påkrevet». CPT påpekte at det ikke er akseptabelt at

innsatte kan utelukkes fullstendig fra fellesskap med

andre, i mange dager på grunn av logistikk (dvs. mangel

på personell eller bygningenes utforming). Komiteen

anbefalte norske myndigheter å innføre tiltak i Ila

fengsel og forvaringsanstalt, og i alle andre fengsler

i Norge, for å forhindre slike tilfeller i fremtiden.

125

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har

understreket at medlemsstatene må organisere sine

fengselssystemer på en måte som sikrer de innsattes

verdighet, uavhengig av økonomiske eller praktiske

utfordringer.

126

Dagsmålingene tyder på at isolasjon som skyldes

økonomiske eller praktiske utfordringer, er den mest

utbredte formen for isolasjon. I perioder har dette

utgjort over halvparten av det totale omfanget av målt

isolasjon. Også Sivilombudsmannens egne funn tyder

på at en klar overvekt av tilfellene der innsatte har

mindre enn åtte timer fellesskap, skyldes slike forhold.

Det kan i hovedsak pekes på tre årsaker til faktisk

isolasjon:

1) Manglende nasjonale regler for fellesskap

Det finnes ikke nasjonale regler for når og hvor lenge

innsatte normalt skal kunne ha sosialt fellesskap.

Ifølge Kriminalomsorgsdirektoratet skal det «på forhånd

være fastsatt ved den enkelte avdeling i fengselet når

muligheten for fellesskap mellom innsatte skal ta til

og når dette skal være avsluttet».

127

Så lenge dette er

fastsatt i et dagsprogram, er det opp til hvert enkelt

fengsel og hver avdeling hvor mye sosialt fellesskap

de innsatte får ha hver dag.

Vi har under våre besøk funnet at fengslene opererer

med svært ulike inn- og utlåsingstider, både mellom

fengslene og mellom de ulike avdelingene innad

i fengslene.

128

I enkelte fengsler har vi funnet avdelinger som

omtales som fellesskapsavdeling selv om de innsatte

i gjennomsnitt sitter isolert mer enn 22 timer på cella

per dag. Bakgrunnen for dette er også at Kriminal-

omsorgsdirektoratet har fastsatt særlige regler

i retningslinjene for såkalte mottaksavdelinger.

129

Retningslinjene åpner for at fengslene kan bruke

avdelinger som ikke er tilrettelagt for fellesskap uten

at det fattes vedtak.

Mangelen på tydelige krav i lov eller forskrift om hvor

mye fellesskap innsatte skal ha rett til, skaper uklarhet

om når det har skjedd en begrensing i fellesskapet som

krever vedtak om utelukkelse fra fellesskapet. Dette er

problematisk i lys av legalitetsprinsippet og menneske-

rettslige krav om klar lovhjemmel for inngripende

tiltak.

130

I tillegg til å være inngripende, helseskadelig og

uheldig for en god tilbakeføring til samfunnet, svekker

dette de innsattes rettssikkerhet, blant annet ved å frata

dem mulighet til å klage. Det svekker også overordnet

myndighets kunnskap om den reelle graden av isolasjon

og utelukkelse.

6.1 Faktisk isolasjon

Isolasjon og begrensninger i fellesskapet skjer i stort

omfang uten at det skyldes de innsattes egen atferd.

Dersom årsaken til isolasjonen er akutte bygnings- eller

bemanningsmessige forhold, slik som for eksempel

oversvømmelse eller brann, kan det fattes vedtak om

utelukkelse fra fellesskapet.

121

Kriminalomsorgens

egne tall viser imidlertid at en betydelig andel av

innsatte i norske fengsler er isolert på grunn av mer

strukturelle og varige forhold, uten vedtak.

122

I noen av

disse tilfellene fattes det vedtak, men på grunnlag av

en bestemmelse som kun åpner for utelukkelse i akutte

situasjoner (se kapittel

Definisjon av isolasjon).

FNs torturkomité uttrykte i 2018 bekymring over

den faktiske isolasjonen i norske fengsler, som i stor

grad skyldes bygningsmessige forhold og mangel på

personell. Komiteen anbefalte norske myndigheter

å sikre at infrastruktur og bemanning ikke brukes som

grunnlag for å utelukke noen fra fellesskapet.

123

Komiteen pekte også på at:

«forhold som tilsvarer de facto isolasjon og som likner

isolasjon, er ikke basert på en individuell administrativ

beslutning som hjemler utelukkelse og kan derfor ikke

påklages eller ankes».

124

115

116

117

118

119

120

121

122

123

124

Mandelareglene, regel 45 nr.1; De europeiske fengselsreglene regel 53 nr. 1; utdrag fra CPTs 21. årsrapport med temaet isolasjon (2011), CPT/

Inf(2011) 28-part2; EMDs rettspraksis, bl.a. Babrar Ahmad og andre mot Storbritannia [full referanse over], avsnitt 212; FNs spesialrapportør mot

tortur, årsrapport til FNs generalforsamling, 5. august 2011, A/66/268, avsnitt 89.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 2011, CPT/Inf (2011) 28.

Mandelareglene, regel 44 jf. regel 43 nr. 1 bokstav b.

De europeiske fengselsreglene, regel 53.3.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 2011, CPT/Inf (2011) 28, avsnitt 55 b.

EMDs dom 10. april 2012 Babar Ahmad mot Storbritannia, avsnitt 212; 4. juli 2006 Ramirez Sanchez mot Frankrike, avsnitt 145; og 14. oktober

2010 A.B. mot Russland, avsnitt 111.

Straffegjennomføringsloven § 37, åttende og niende ledd.

Kriminalomsorgsdirektoratet, Dagsmålinger og manglende vedtak om utelukkelser, brev 8. april 2015 til kriminalomsorgsregionene;

Kriminalomsorgsdirektoratet, Tillegg nr. 4 til tildelingsbrev for 2018 – Oppfølging av kritikk vedrørende psykisk syke og isolasjon i fengsel, brev

25. september 2018 til Justis- og beredskapsdepartementet.

FNs torturkomité, konkluderende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon, 5. juni 2018, CAT/C/NOR/CO/8,

avsnittene 17 a), b) og avsnitt 18 a).

FNs torturkomité, konkluderende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon, 5. juni 2018, CAT/C/NOR/CO/8,

avsnittene 17 b). Vår oversettelse.

125

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt

69. Vår oversettelse.

126

Se EMDs storkammerdom 20. oktober 2016 Muršić v. Croatia, avsnitt 100, med videre henvisninger. Se også De europeiske fengselsreglene der

det fremgår at: «Ressursmangel rettferdiggjør ikke soningsforhold som krenker de innsattes menneskerettigheter.» (grunnprinsipp 4).

127 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven avsnitt 17.1. Versjon revidert 27. oktober 2008.

128 Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Bredtveit fengsel 15.–16. mars 2016, s. 24 og rapport etter besøk til Drammen fengsel 24. – 25. mai

2016, s. 24–25.

129 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 37.3. Versjon revidert 2.april 2019.

130 Se Grl. § 113 og EMK artikkel 8 nr. 2.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Både Sverige og Danmark har nasjonale minste-

standarder for fellesskap. I begge land er det slått

fast at innsatte ikke skal være mer innelåst på cella

enn 12 timer i døgnet. I Danmark er dette etablert

i egen forskrift: «I lukkede fængsler kan indsattes

egne opholdsrum låses i højst 12 timer i perioden

mellem kl. 20.00 og kl. 09.00.»

131

I Sverige kan innsatte

i lukkede fengsler være innelåst på cella mellom

kl. 19:00 og kl. 08:00. Det kreves vedtak om «avskildhet»

(utelukkelse fra fellesskapet) dersom innlåsingstiden

overstiger tolv timer per døgn.

132

2) Begrenset aktivitetstilbud

Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at

domfelte kan gjøre en egen innsats for å motvirke nye

straffbare handlinger. Som ledd i dette skal fengselet

sikre at innsatte får et aktivitetstilbud på dagtid, f.eks.

skole eller jobb. Varetektsfengslede kan ikke pålegges

aktivitet bortsett fra vanlig renhold, men har adgang til

å delta «så langt praktisk mulig».

Våre funn viser at manglende aktivitetstilbud er en av de

viktigste årsakene til at en stor andel innsatte er innelåst

på egen celle store deler av døgnet.

De som ikke har tilbud om aktivitet, er i all hovedsak

innelåst på egen celle i 16 timer eller mer i døgnet.

I enkelte avdelinger er de innsatte i praksis isolert på

egen celle i 22 timer eller mer i flere av ukens dager

fordi de ikke har et aktivitetstilbud.

Ifølge tall fra kriminalomsorgen var det i snitt 19 prosent

som ikke var i daglig aktivitet i 2017. Dette tallet sier

imidlertid lite om det faktiske omfanget av innlåsing

som følge av manglende aktivitet. En av årsakene

til dette er at det kun kreves fire timer aktivitet for at

den innsatte skal være registrert i kriminalomsorgens

system som fullt ut aktivisert. Er den innsatte aktivisert

i to timer, regnes vedkommende som delvis aktivisert.

I tillegg til arbeid og skolegang kan også fritidsaktiviteter

som varer over to timer, registreres som aktivitet.

133

Dette medfører at også mange av de innsatte som har

et aktivitetstilbud, er innelåst mer enn 16 timer i døgnet

fordi tilbudet er svært begrenset. Under våre besøk har

vi sett en rekke eksempler på dette.

Flere fengsler forklarer lang innlåsingstid delvis

med manglende midler til å øke bemanningen

etter omlegging til ny turnus i 2014. En annen årsak

synes å være redusert bruk av vikarer. Dette har

ombudsmannen funnet dokumentert ved flere fengsler.

I flere tilfeller blir arbeidsdriften stengt slik at verks

betjentene kan dekke opp sykefraværet på de ordinære

fengselsavdelingene. De innsatte som skulle vært på

arbeid, blir da låst inne på egen celle i den tiden de

skulle arbeidet. I et fengsel der arbeidsdriften ikke hadde

vært stengt i hele 2016, skjedde dette 18 ganger i 2017.

Et annet fengsel rapporterte om at verksdriften var

stengt under ferieavvikling i sommermånedene. I alle

disse tilfellene økte dette isolasjonen av de innsatte.

I enkelte fengsler er hele avdelinger tidvis stengt ned,

slik at samtlige innsatte må oppholde seg på cellene

sine i perioder hvor det normalt var anledning til å være

i aktivitet eller ha fritidsfellesskap. Fengsler opplyser

at de har mistet stillinger blant annet i arbeidsdriften

og fritidsavdelingen. Det opplyses også om at de som

hadde særlige behov og de som var isolerte, ble gitt

et dårligere aktivitetstilbud enn før nedbemanningen.

Våre funn tyder også på at lite aktivisering og få ansatte

i fellesmiljøet kan bidra til å forsterke risikoen for at

innsatte isolerer seg selv (se

kapittel 6.3 Selvvalgt

isolasjon).

Muligheten til å være i sosialt fellesskap med andre

innsatte er ofte særlig begrenset i helgene. Kriminal-

omsorgsdirektoratet gjennomførte i desember 2018

sin første dagsmåling av fellesskap på en helgedag.

Målingen viste at nesten halvparten (46 prosent) av de

innsatte denne dagen hadde mindre enn åtte timers

fellesskap. Som nevnt tidligere må dette tallet anses

som et minimumsestimat (se

kapittel 5.2

Feilkilder i

dagsmålinger).

Ved flere fengsler vi har besøkt, var alle

innsatte ute mindre enn fem timer i døgnet i helgene.

I Arendal fengsel var alle innsatte på avdelingen for

domfelte innelåst 20 timer og 45 minutter i døgnet fra

fredag ettermiddag til mandag morgen.

134

Dette preget

et stort flertall av de innsatte sterkt. Også ved ett av

ungdomsfengslene var innsatte utlåst mindre enn de

anbefalte minimum åtte timene i helgene.

«Jeg jobber ikke, så jeg ligger

jo stort sett her i senga. Er ute

i den ene timen vi har om dagen.

Det er en halv time fellesskap

på morgenen, en halv time til

middag og en og en halv time

på kvelden.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

«Det er ikke så mye aktivitet her.

To til tre timer ute av cella. Folk

blir ikke sånn psykisk syk av det

de har gjort, men av å være her.

Jeg har merket det selv også.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Fengslenes programvirksomhet er en del av aktivitets-

og rehabiliteringsarbeidet, og har bidratt til å øke den

enkeltes tid ute fra cella. Både innsatte og ansatte

i de aller fleste fengslene vi har besøkt, forteller om

en drastisk nedgang i programaktiviteter de siste

ti år. Ved flere fengsler er tilbud om programmer som

«Brottsbrytet», «Pappa i fengsel» og «Sinnemestring

(Brøset)» ikke lenger tilgjengelig. Både innsatte og

ansatte i flere fengsler etterspør programaktivitet.

Ledelsen i fengslene viser til at det ikke lenger er midler

til å gjennomføre programmene.

135

Korridor ved celler som brukes til lufting av isolerte innsatte.

131

Justisministeriet i Danmark, Bekendtgørelse nr. 866 om indsattes adgang til fællesskab m.v. med andre innsatte i kriminalforsorgens

institusjoner, 25. juni 2018, § 6.

132 Kriminalvården i Sveriges föreskrifter och allmänna råd om fängelse, 2011, kap. 6.

133 Kriminalomsorgsdirektoratet skal i løpet av 2019 utarbeide nye retningslinjer for registrering av aktivitet.

134

135

Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Arendal fengsel 7.–8. februar 2018, s. 17.

Til tross for dette, viser tall fra Kriminalomsorgen at etter en nedgang på 21 prosent fra 2014 til 2016 ble deltakelsen i programaktiviteter nesten

fordoblet fra 2016 til 2017. En årsak til dette synes å være et rundskriv fra Kriminalomsorgsdirektoratet i 2015 som senket terskelen for hva som

skal registreres som program. Ifølge ansatte i fengslene tolkes dette nå betraktelig videre enn den tidligere definisjonen av programvirksomhet.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Mottaks- og varetektsavdeling.

Celle.

3) Fengselsavdelinger uten lokaler for fellesskap

Mange fengsler har avdelinger som mangler lokaler

der innsatte kan ha sosialt fellesskap. Slike avdelinger

brukes ofte av innsatte som er isolert av retten, ute-

lukket som kontrolltiltak, selvisolert, eller innsatte med

mer omfattende tilsynsbehov. Avdelingene brukes også

til kartlegging av nye innsatte.

Det er vanlig praksis at slike såkalte mottaks-, varetekts-

eller restriktive avdelinger uten fellesskapslokaler brukes

som en ordinær del av fengselets kapasitet og derfor

av innsatte som skulle hatt fellesskap. I ett fengsel var

51 av totalt 155 plasser lokalisert i avdelinger uten,

eller med svært begrenset, fellesskap. Et annet fengsel

hadde 77 slike plasser av en total kapasitet på 281

plasser. Høy kapasitetsutnyttelse øker ytterligere antall

innsatte som sitter isolert, fordi det oppstår en «kø»

på mottaksavdelingene som venter på plass ved en

fellesskapsavdeling. Denne sammenhengen har også

Kriminalomsorgen pekt på.

136

I flere fengsler vi har

besøkt, måtte for eksempel innsatte som hadde fått et

utelukkelsesvedtak og var blitt plassert på en restriktiv

avdeling, vente flere uker etter at vedtaket var opphørt

før vedkommende kunne komme tilbake til en vanlig

fellesskapsavdeling.

Noen fengsler er bygget på en slik måte at også de

såkalte fellesskapsavdelingene mangler fellesskaps-

rom. Ved flere fengsler måtte innsatte enten følges over

i andre lokaler eller ha fellesskap i fengselets korridorer.

Fellesskap i korridorene skaper store utfordringer for

sikkerheten til ansatte og innsatte. Ved et annet fengsel

var det eneste fellesskapet som ble gitt (utover felles

måltider, trening enkelte dager og tid i luftegård) en

og en halv time fellesskap i fengselets loftsetasje,

fire dager i uken. De øvrige tre dagene (fredag, lørdag,

søndag) var dette ikke et tilbud.

Sivilombudsmannen har i flere rapporter dokumentert

at kvinnelige innsatte har måttet sitte på restriktiv

avdeling fordi det ikke var ledig plass på kvinne-

avdelingen, eller fordi det ikke finnes en egen kvinne

avdeling. Ved høyt sykefravær, eller ved mange frem-

stillinger, er det flere steder funnet at kvinneavdelingen

oftere ble låst ned fordi den var mindre. Dette innebærer

at kvinnelige innsatte ved disse fengslene oftere

risikerer isolasjon, utelukkende fordi de er kvinner.

6.2 Isolasjon som kontrolltiltak

Isolasjon som kontrolltiltak kan etter straffegjennom-

føringsloven § 37 første ledd skje for å forebygge

en rekke ulike hendelser, alt fra skade på seg selv

eller andre, vold, trusler eller straffbare handlinger,

til betydelig materiell skade, ordensforstyrrelser og

negativ påvirkning på miljøet.

137

Sivilombudsmannen har ved flere anledninger pekt på

problematiske sider ved lovgivningen om isolasjon som

kontrolltiltak.

138

Straffegjennomføringsloven § 37 første

ledd bokstav e, som gir hjemmel for isolasjon der det

vurderes som «nødvendig for å opprettholde ro, orden

og sikkerhet i fengselet», er særlig problematisk. Den

fremstår som en sekkebestemmelse som gjør det

uklart hva slags atferd som kan medføre isolasjon.

Utelukkelser etter § 37 første ledd setter terskelen for å

iverksette isolasjon til der det vurderes som «nødvendig».

Dette vilkåret for isolasjon er mindre strengt enn det

som følger av menneskerettslige standarder («i ekstra-

ordinære tilfeller når det er strengt nødvendig»).

Også FNs torturkomité har påpekt at en så uklar

inngrepshjemmel gjør det krevende med rettslig

kontroll i etterkant, og at lovgivningen om isolasjon

bør strammes inn.

139

I sine avsluttende merknader

etter høringen av Norge i 2018 gjentok komiteen

sin bekymring om at

«Lovgrunnlaget for bruk og lengde av isolasjon er

fremdeles ikke tilstrekkelig presist. Dette kan resultere

i skjønnsmessige avgjørelser som ikke tar hensyn

til prinsippet om proporsjonalitet, noe som hindrer

muligheten for administrativ eller rettslig etterprøving

og kan føre til brudd på konvensjonen».

140

Komiteen anbefalte Norge å

«Redusere bruken av isolasjon til situasjoner der det er

strengt nødvendig, og endre det rettslige rammeverket

slik at bruken av isolasjon begrenses til helt særskilte

omstendigheter».

141

137

138

139

140

141

136

Kriminalomsorgen region sør, Kartlegging av innsattes adgang til fellesskap, brev 2. mai 2014 til Sivilombudsmannen.

Straffegjennomføringsloven § 37 første ledd bokstav a) – e).

Sivilombudsmannens høringsuttalelse 1. november 2016 om retningslinjer om utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomføringslovens

§ 37; Sivilombudsmannens skriftlige innspill til FNs torturkomite 22. mars 2018.

FNs torturkomité, konkluderende merknader til Norges 6.–7. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon, 13. desember 2012, CAT/C/

NOR/CO/6-7, avsnitt 11.

FNs torturkomité, konkluderende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon, 5. juni 2018, CAT/C/NOR/CO/8,

avsnitt 17 og 18. Vår oversettelse.

FNs torturkomité, konkluderende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon, 5. juni 2018, CAT/C/NOR/CO/8,

avsnitt 17 og 18. Vår oversettelse.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Den uklare inngrepshjemmelen er også problematisk

i lys av Grunnlovens legalitetsprinsipp.

142

Våre funn tyder på at omfanget av isolasjon som

kontrolltiltak er stort. Ifølge kriminalomsorgens målinger

ble det iverksatt nesten 600 vedtak om hel utelukkelse

etter denne bestemmelsen i perioden september–

desember 2018 (fire måneder). Til sammenlikning

hadde Danmark registrert ca. 400 vedtak om ute-

lukkelse som kontrolltiltak i hele 2017.

143

I forbindelse med besøket til Bergen fengsel i 2018

rapporterte fengselet at det ble fattet 446 vedtak om hel

utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomførings-

loven § 37 i 2017.

144

Over 90 prosent av vedtakene

skyldtes utelukkelser for å «opprettholde ro, orden og

sikkerhet». Gjennomgang av vedtak fra de fleste andre

fengsler viser samme tendens.

Dette er forhold vi har erfart under flere besøk

(se

kapittel 8.1

Innsatte som selv velger isolasjon

for en nærmere beskrivelse av dette). Passivisering

og tilbaketrekning kan også gjør det vanskelig for

personen å ivareta egen helse og velferd, og kan

være starten på en negativ utvikling med mer tilbake-

trekning og depresjon (se

kapittel 4.2

Helsemessige

konsekvenser av isolasjon).

Norske myndigheter har plikt til å ivareta sikkerheten

til mennesker som fratas friheten, og manglende

beskyttelse kan medføre brudd på forbudet mot

umenneskelig eller nedverdigende behandling.

146

Det skal legges til rette for så mye sosialt fellesskap

mellom innsatte som mulig, innenfor trygge rammer.

Isolasjon for å beskytte innsatte bør kun skje når det

ikke er noen annen måte å ivareta sikkerheten på.

147

Sivilombudsmannen har uttrykt bekymring over

at enkelte fengsler har et særlig høyt omfang av

selvisolasjon, og påpekt betydningen av at fengslene

jobber aktivt med å sikre et trygt fengselsmiljø også

for sårbare innsatte.

6.4 Langvarig isolasjon

Etter menneskerettslige standarder skal isolasjon

benyttes i så kort tid som mulig. Ifølge Mandelareglene

bør isolasjon som innebærer innlåsing i 22 timer eller

mer, være forbudt lenger enn 15 sammenhengende

dager. Bakgrunnen for den strenge tidsgrensen er

risikoen for at skadevirkningene av isolasjonen kan bli

permanente etter så lang tid.

149

Straffegjennomføringsloven § 37 femte ledd tillater

at isolasjon kan pågå i inntil ett år av gangen.

150

En ny

ettårsperiode kan ifølge lovforarbeidene påbegynnes

etter at innsatte er «prøvd ut i fellesskapet», uten at det

er nærmere angitt hva dette innebærer.

151

For avdelinger

tilrettelagt for innsatte med særlige behov, eller for

innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå,

finnes heller ingen øvre tidsgrense, bortsett fra at

inngrepet ikke må fremstå som «uforholdsmessig».

152

Det mangler også øvre tidsgrense for innsatte som

selv ønsker isolasjon, for bruk av isolasjon av ressurs-

messige hensyn og for bruk av sikkerhetscelle.

153

Sivilombudsmannen har gjentatte ganger pekt på at

norsk lovgivning åpner for langvarig isolasjon som er

i strid med menneskerettslige minstestandarder.

154

Internasjonale menneskerettsorganer har også kritisert

Norge for dette.

FNs torturkomité uttrykte i 2018 bekymring for at det

ikke er satt en øvre grense for antall dager en innsatt

kan være fullstendig utelukket, og anbefalte at en

maksimal grense for bruk av utelukkelse fra fellesskapet

angis i lovgivningen.

155

Tall innhentet fra Kriminalomsorgsdirektoratet bekrefter

at mange innsatte hvert år sitter isolert i 22 timer eller

mer, i perioder som overstiger Mandelareglenes forbud

mot isolasjon utover 15 sammenhengende dager.

I perioden 2014–2018 angir tallene at totalt 754 vedtak

om hel utelukkelse etter § 37 varte over 14 dager.

Hel utelukkelse betyr at den innsatte ikke har noe

som helst fellesskap med andre innsatte i løpet av

et døgn. Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet angir

at det i perioden 2015–2018 ble fattet 83 vedtak om

hel utelukkelse som kontrolltiltak, som varte over 42

døgn.

156

Det lengste vedtaket varte i hele 760 døgn.

I samme tidsrom angis det også 73 vedtak om hel ute-

lukkelse etter eget ønske som oversteg 42 døgn. 25 av

vedtakene varte 100 døgn eller mer, to vedtak varte over

200 døgn og tre vedtak varte over 300 døgn. Vedtaket

med lengst varighet var ikke avsluttet per 11. februar

2019 og hadde da vart i 487 døgn. Isolasjon som får

pågå i så lang tid som dette, innebærer høy risiko for

å gi permanente helseskader. Risikoen for brudd på

forbudet mot umenneskelig behandling er derfor særlig

høy ved langvarig isolasjon.

Funn fra våre besøk bekrefter også at innsatte sitter

isolert over lang tid. Under et besøk i 2017 fant vi at det

i dette fengselet to år på rad hadde vært 19 tilfeller av

isolasjon etter straffegjennomføringsloven § 37 som

varte over 15 sammenhengende dager.

6.3 Selvvalgt isolasjon

Dersom en innsatt isoleres etter eget ønske, skal

fengselet fatte et vedtak om dette etter straffe-

gjennomføringsloven § 37 niende ledd.

Våre erfaringer fra besøk er at mange innsatte isolerer

seg fordi de ikke opplever å være trygge i fellesskapet.

Kriminalomsorgsdirektoratets dagsmålinger i 2018

viste at det i snitt satt 33 innsatte per målingsdag isolert

etter eget ønske. Det reelle tallet er trolig mye høyere,

fordi kategorien «eget ønske» forutsetter at det er fattet

vedtak om utelukkelse fra fellesskapet etter § 37 niende

ledd. Kriminalomsorgsdirektoratet har vurdert det slik

at det kun skal fattes vedtak når den innsatte uttrykkelig

har erklært ønske om å ikke delta i fellesskapet.

145

Lite tilstedeværelse av ansatte i fellesmiljøet kan

gjøre sårbare innsatte ekstra utrygge og bidra til

selvisolasjon. Slike forhold kan også bidra til å forsterke

isolerte innsattes sosiale tilbaketrekning ved at det

oppleves utrygt å komme tilbake til fellesskapet.

«På besøkstidspunktet var over

fem prosent av alle innsatte

utelukket etter eget ønske. Ifølge

statistikk fra fengselet var det

fattet 90 vedtak om utelukkelse

etter eget ønske i 2016. (...) Det

kom frem at flere som var, eller

hadde vært, utelukket etter eget

ønske, følte seg utrygge, og at de

led av angstlidelser».

148

142 Grunnloven § 113.

143

Kriminalforsorgen i Danmark, statistikk 2017, tabell 5.3. Se den danske Lov om fullbyrdelse av straf, § 63.

Dansk lovgivning skiller ikke mellom hel og delvis utelukkelse.

144

Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Bergen fengsel 2.–4. mai 2018, s. 22 flg.

145 Kriminalomsorgsdirektoratet, brev 3. april 2019, til Kriminalomsorgens region vest.

146 EMD 3. juni 2003

Pantea mot Romania,

avsnitt 188–196; 10. februar 2011 Premininy mot Russland, avsnitt 70–74.

147

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28, s. 4 og 6.

148 Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Åna fengsel, 13.–15. november 2017, s. 31–32.

149 FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling, 2011, A/66/268, avsnitt 26.

150 § 37 femte ledd gjelder kun isolasjon etter § 37 første ledd.

151

Justis- og politidepartementet (2000). Om straffegjennomføringsloven (Ot. prp. nr.5 2000–2001), s. 104, pkt. 7.6.3.5. Oslo: Justis- og

politidepartementet.

152 For denne gruppen innsatte gjelder egne regler etter straffegjennomføringsloven § 17 andre ledd, jf. § 37 tiende ledd. Se forskrift 22. februar

2002 nr. 183 om straffegjennomføring, se § 6-3 tredje ledd (utelukkelse i avdeling for særlig høyt sikkerhetsnivå). Se også forskrift 5. mars 2004

nr. 481 om gjennomføring av særreaksjonen forvaring, § 13 (2) siste punktum (utelukkelse i ressursavdeling).

153 Ettårsfristen gjelder uttrykkelig kun hel og delvis utelukkelse etter § 37 første ledd, jf. femte ledd. Tidsfristen på tre dager, med mulig forlengelse

ved regionens beslutning med ytterligere tre dager, gjelder kun kollektiv utelukkelse etter § 37 åttende ledd. Se Kriminalomsorgsdirektoratet,

Dagsmålinger og manglende vedtak om utelukkelser, brev 8. april 2015 til kriminalomsorgsregionene.

154 Sivilombudsmannens høringsuttalelser om retningslinjer til utelukkelser etter straffegjennomføringsloven § 37 (1. november 2016) og skriftlig

innspill til FNs torturkomité 22. mars 2018.

155 FNs torturkomités avsluttende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon CAT/C/NOR/CO/8, avsnitt 17 og 18.

156

Straffegjennomføringsloven §§ 37 første ledd og 17 andre ledd (Beregningen omfatter også noen innsatte som senere ble flyttet over på eget

ønske etter § 37 åttende ledd). Fem av de 78 vedtakene var ikke avsluttet per 11. februar 2019.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Under besøk til et annet fengsel samme år fant vi at to

innsatte hadde vært tilnærmet uavbrutt isolert siden juli

2013 og april 2014.

157

Vi har også funnet innsatte som har sittet isolert i svært

lang tid fordi avdelingen ikke hadde aktiviteter eller

lokaler for fellesskap. I et fengsel fant vi innsatte som

hadde oppholdt seg på en avdeling med så begrenset

fellesskap at dette utgjorde mer enn 22 timer isolasjon

i døgnet, fire av sju dager i uken. Innsatte vi snakket

med på denne avdelingen, hadde sittet der i flere uker,

enkelte i måneder og én i over ett år.

158

Denne praksisen

er ikke synlig i kriminalomsorgens tall fordi det ikke

fattes vedtak om utelukkelse. Det samme gjelder

innsatte som i realiteten isolerer seg selv, men som

ikke har undertegnet en særskilt erklæring om dette og

som det da ikke fattes vedtak for. Konsekvensen er at

fengslene heller ikke innrapporterer isolasjonen som

hel eller delvis utelukkelse etter de lovpålagte fristene

i straffegjennomføringsloven § 37 femte og sjette ledd.

Dermed blir oversikten over det reelle omfanget av lang-

varig isolasjon verken tilgjengelig for allmennheten eller

overordnede myndigheter. Dette hindrer også regionen

og direktoratets mulighet til å følge opp omfanget av

isolasjon overfor det enkelte fengsel.

En del innsatte er også isolert på sikkerhetscelle

over svært lang tid. Dette er en spesielt inngripende

form for isolasjon. I tidsrommet 2015–2018 viser

Kriminalomsorgsdirektoratets tall 18 tilfeller der inn-

satte oppholdt seg på sikkerhetscelle over seks døgn.

Det lengste oppholdet var i 2016 og varte i 32 døgn.

Den samme innsatte ble 1 �½ måned senere plassert

på sikkerhetscelle i ytterligere ti døgn. I 2018 var det

fire vedtak med en varighet over seks døgn, det lengste

varte i 16 døgn. Vi har også sett tilfeller av langvarig

isolasjon på sikkerhetscelle under våre besøk. Ved ett

fengsel vi besøkte var det lengste oppholdet hele tolv

døgn. Ved flere andre fengsler har vi funnet opphold

på sikkerhetscelle som har vart i fire–seks døgn.

Hovedfunn

Isolasjon og begrensninger i fellesskapet skjer i et stort

omfang i norske fengsler. Deler av denne praksisen er i

strid med internasjonale menneskerettighetsstandarder.

Dette gjelder spesielt når isolasjonen ikke skyldes den

innsattes egen adferd, men utelukkende skjer på grunn

av praktiske eller økonomiske utfordringer i fengselet.

Utfordringene har sammenheng med at norsk lovgiv-

ning mangler regler som gir innsatte rett til å ha minst

åtte timer utenfor cella hver dag, og til å kunne drive

med meningsfulle aktiviteter i lokaler som er tilrettelagt

for fellesskap.

Lovgivningen setter i noen tilfeller for lav terskel for å

bruke isolasjon. Isolasjon som kontrolltiltak kan skje

der det er nødvendig for å opprettholde «ro, orden og

sikkerhet». Dette reflekterer ikke at isolasjon kun skal

skje i ekstraordinære tilfeller.

Det er bekymringsverdig høy forekomst av selviso-

lasjon i enkelte norske fengsler, og det arbeides ikke

tilstrekkelig systematisk og målrettet for å forhindre

isolasjon som er forårsaket av frykt og utrygghet blant

de innsatte. Et stort omfang av selvisolasjon blir ikke

registrert som vedtak, og dette gir mørketall.

Norsk lovgivning åpner for langvarig isolasjon som

er i strid med menneskerettslige minstestandarder.

At det mangler strenge og klare frister for hvor lenge

isolasjon kan pågå, er svært alvorlig fordi skaderisikoen

ved langvarig isolasjon er spesielt høy. Våre funn viser

at flere innsatte sitter isolert i måneder og enkelte over

flere år. Langvarig isolasjon når innsatte plasseres på

avdelinger uten fellesskapslokaler, fremkommer ikke i

offentlige tall fordi det ofte ikke fattes vedtak.

«I minst ett av tilfellene i inneværende år hadde en innsatt vært isolert

på avdeling Z-Øst sammenhengende i flere måneder. Ved et annet

tilfelle var det en innsatt som nylig var blitt midlertidig overført til

sykehus etter et lengre opphold i isolasjon på avdeling ZØst. Det kom

frem at begge disse hadde svært lav fungering og gradvis hadde fått

en forverret helsetilstand. En annen innsatt hadde på besøkstids

punktet vært isolert av retten i nærmere seks uker sammenhengende

på avdeling ZØst. Ingen av disse hadde mulighet for å ha meningsfull

menneskelig kontakt på en måte og i et omfang som tilsa at isolasjo

nen var brutt eller i nevneverdig grad forsøkt kompensert».

159

157

Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Ila fengsel- og forvaringsanstalt, 6.–9. mars 2017, s. 28.

158 Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Bergen fengsel 2.–4. mai 2018, s. 25–27.

159

Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Ullersmo fengsel 29.–31. august 2017, s. 25 flg.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Fengselets oppfølging

av isolerte

Som vist i

kapittel 6

Omfattende isolasjon og manglende

fellesskap

er det et stort antall innsatte som tilbringer

store deler av døgnet på egen celle. Det er statens plikt

å sikre disse tilstrekkelig fellesskap, aktivisering og

meningsfull menneskelig kontakt. For den gruppen av

innsatte som allerede er isolert, er det statens ansvar å

sikre at nødvendige tiltak blir iverksatt for å hindre

skader som følge av isolasjonen, og å sikre at den blir

avsluttet så raskt vilkårene ikke lenger er oppfylt. Både

kriminalomsorgen og helsetjenesten har et ansvar

for å sikre at innsatte ikke utsettes for umenneskelig

eller nedverdige behandling. Helsetjenestens ansvar

behandles i

kapittel 10.3

Helseoppfølging av isolerte.

Menneskerettslige standarder om oppfølging av isolerte innsatte

Fengselet skal iverksette tiltak for å lette de potensielt skadelige virkningene for alle innsatte som er, eller har vært,

isolert eller på annen måte utelukket fra fellesskapet.

160

Dette inkluderer å gi innsatte tilgang til økt meningsfull

menneskelig kontakt, for eksempel gjennom besøk, sosiale aktiviteter med enkeltinnsatte, samtaler med ansatte

som sosialarbeidere, psykolog, prest/imam eller representanter fra lokale besøks- og støtteordninger.

161

Innsatte som er isolert, skal ikke utsettes for større restriksjoner enn nødvendig for å ivareta orden og sikkerhet.

162

I tilfeller der innsatte er langvarig isolert, bør det iverksettes særlige tiltak for å styrke oppfølgingen av disse for

å begrense skadevirkningene av isolasjonen og for å sikre at isolasjonen avbrytes så raskt som mulig. Dette ble

påpekt av Europarådets torturforebyggingskomité (CPT) etter deres besøk til Norge i 2018:

«The longer the measure of complete exclusion from company continues, the more resources should be made

available to attempt to (re)integrate the prisoner into the main prison community».

163

For innsatte som isoleres av fengslene som et forebyggende tiltak, bør det lages en individuell plan som tar

utgangspunkt i hvorfor den innsatte er isolert og som legger til rette for tilbakeføring til fellesskapet.

164

Planen bør

legge til rette for så mye kontakt med andre som mulig, først med ansatte, men så snart som mulig også med

enkelte andre innsatte. Planen bør også legge opp til så mange aktiviteter som mulig, og ansatte bør oppmuntre

innsatte til å delta. Det bør også legges til rette for kontakt med omverdenen. Kriminalomsorgens retningslinjer

nevner blant annet kontakt med prest og besøkende som slike tiltak.

165

‹

160

Mandelareglene, regel 38 nr. 2. Denne regelen skiller ikke mellom isolasjon («solitary confinement» – dvs. mer enn 22 timer uten meningsfull

menneskelig kontakt) og ulike grader av utelukkelser fra fellesskapet.

161

Essex paper 3: Initial guidance on the interpretation and implementation of the Nelson Mandela Rules, side 92 flg.

162

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28, avsnitt 61.

De europeiske fengselsreglene, regel 4.

163

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 82.

164

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28, avsnitt 75 c.

165 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 37.20. Versjon revidert 2.april 2019.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Innsatte som isoleres av beskyttelsesgrunner (inkludert etter eget ønske), skal bli forsøkt tilbakeført så snart som

mulig.

166

Dersom det oppstår behov for langtidsbeskyttelse og ingen andre muligheter er tilgjengelig, må det gjøres

en særlig innsats for å styrke tilbudet til den isolerte. Eksempler på dette kan være å identifisere enkeltinnsatte som

vedkommende kan ha samvær med, og finne situasjoner hvor det er mulig at den isolerte kan oppholde seg utenfor

cella for å få andre sanseinntrykk, meningsfull menneskelig kontakt og fysisk aktivitet.

7.1 Manglende meningsfull menneskelig

kontakt

Den mest effektive måten å redusere skadevirkninger

av isolasjon på, er gjennom meningsfull menneskelig

kontakt. For at kontakten skal være meningsfull, bør den

være empatisk og foregå ansikt til ansikt. Kommunika-

sjonen bør ikke ha en kortvarig og tilfeldig karakter, eller

skje som et ledd i utførelse av andre oppgaver, slik som

utdeling av mat eller medisinsk tilsyn.

167

Lovens krav er at innsatte som er utelukket fra felles-

skapet skal sees til flere ganger daglig, og retnings

linjene spesifiserer at tilsyn som utgangspunkt skal skje

én gang i timen. Det slås også fast i retningslinjene at

innsatte kan få utvidet adgang til lufting, samvær med

ansatte, besøk av venner og familie, fysisk aktivitet

eller andre tiltak som kan forebygge skadevirkninger av

å være utelukket fra fellesskapet.

168

Dette er imidlertid tiltak som vi under våre besøk finner

begrenset bruk av. For mange innsatte er betjentenes

tilsyn den eneste kontakten de har med andre

mennesker. I tillegg finner vi at tilsyn hver time sjeldent

følges i praksis, og at tilsynene ofte preges av korte

beskjeder eller spørsmål. Det ujevne maktforholdet kan

også gjøre det utfordrende for betjentene å etablere en

god relasjon til isolerte innsatte.

Ved de aller fleste fengslene vi har besøkt, opplever

isolerte innsatte at betjentene sjelden tar seg tid til

lengre samtaler. Vi finner i mindre grad systematisert

arbeid for å få innsatte tilbake til fellesskap.

Blant annet gjelder dette innsats for å få selvisolerte

tilbake til fellesskap. Mange innsatte vi møter på

restriktive avdelinger, sitter på celler der gardinene er

trukket for, lyset er slått av midt på dagen og renhold

og hygiene er dårlig. Dette er forhold som gir bekymring

for negative virkninger av isolasjon, men som vi i noen

fengsler ser liten bevissthet om.

Isolerte innsatte deltar ikke ved fellesmåltider, men

spiser på egen celle. I mange tilfeller leveres mat i

korridoren der de innsatte henter den fra en tralle. I noen

tilfeller, og for varetektsfengslede som er isolert for å

hindre bevisforspillelse, leveres maten inn på cella. Ved

enkelte avdelinger har vi erfart at mat rutinemessig

leveres gjennom luka i celledøren. Ved ett fengsel

ble det opplyst at dette var fast praksis og gjaldt alle

innsatte uavhengig av årsaken til at de var blitt flyttet

til avdelingen. Denne rutinen bidro til å redusere den

menneskelige kontakten for de isolerte ytterligere, og

kunne oppleves som dehumaniserende og forsterke

følelsen av isolasjon. Rutinen gjorde også at ansatte

gikk glipp av en viktig mulighet til å observere og

komme i tale med innsatte. På avdelinger med lite

eller ingen fellesskap og der cellene er blitt utstyrt med

kjøleskap, er kontakten med ansatte ytterligere redusert.

Den innsatte får da mat til andre måltider enn middag

utdelt for flere dager om gangen.

7.2 Begrenset aktivitetstilbud til isolerte

innsatte

Lengre perioder uten aktivitet og ytre inntrykk fører til

at mennesker passiviseres og preges av utmattelse,

apati, redusert evne til oppmerksomhet, konsentrasjon,

planlegging og motivasjon, og man beveger seg og

snakker mindre. Parallelt går hjerneaktiviteten betydelig

ned. Innsatte som oppholder seg i lang tid på egen celle

med begrenset menneskelig kontakt, kan derfor lett

også bli passiviserte.

Å sikre at den innsatte er i både fysisk og mental

aktivitet, er derfor svært viktig. Den europeiske tortur-

forebyggingskomiteen (CPT) anbefaler at innsatte

som er utelukket fra fellesskapet, skal ha en individuell

tiltaksplan som i tillegg til å sørge for menneskelig

kontakt også skal sikre så mye aktivitet som mulig.

169

Dette ble også påpekt i rapporten etter komiteens

besøk til Norge i 2018.

170

I de aller fleste fengslene vi har besøkt, er det få tilbud til

isolerte innsatte. Som regel er tilbudet begrenset til bruk

av luftegård, trening og aktiviteter den innsatte kan gjøre

på egen celle.

Alle innsatte som er utelukket fra fellesskapet, skal få

tilbud om minst én time ute i friluft daglig. Dette følger

av internasjonale standarder og i norsk rett av straffe-

gjennomføringsloven § 22.

«Det kommer en betjent om

morgenen og sier god morgen, så

til frokost, så en til lufting og så

til middag og så en som sier god

natt. Ingenting utover det.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

«Tv er bestekompisen.

De sier at alle innsatte skal

få aktivitetstilbud, men det

er ikke sånn.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Til tross for at det er mange fengsler hvor ansatte i liten

grad klarer å sikre meningsfull menneskelig kontakt

med isolerte innsatte, har vi sett eksempler på det mot-

satte. Under et besøk så vi at både fengselsbetjentene

og helseavdelingen hadde en høy grad av bevissthet

om betydningen av oppfølging av isolerte innsatte, og

de innsatte fortalte at de ble ivaretatt på en god måte.

Oppfølgingen fra betjentene omfattet lengre samtaler,

ekstra treningstid og tid i biblioteket utenom fellestidene.

Helseavdelingen hadde daglig helseoppfølging og

samtaler med de isolerte innsatte.

«Å sitte her er som å sitte på en

øde øy, det er beintøft. Tror ikke

folk skjønner det. Synes ikke

dette er den rette måten, om du

har gjort noe gærent eller ikke.

De som har satt oss her burde

prøve det selv.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Aktivitetstilbud.

166

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28, avsnitt 75 d.

167 Se Essex Paper 3, Initial Guidance on the interpretation and implementation of the UN Nelson Mandela Rules, utarbeidet

av en ekspertgruppe organisert av Penal Reform International og Essex Human Rights Centre 7.– 8. april 2016, s. 88–89.

168 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 37.14.

Versjon revidert 2. april 2019.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), The CPT standards, 8. mars 2011, CPT/Inf/E (2002) 1 – Rev 2010.

Se også Mandelareglene, regel 38.2

170

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 82.

169

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Isolerte innsatte har normalt ikke anledning til å være

i fengslenes ordinære luftegårder, men må benytte

såkalt «stråleluft». Dette er små luftegårder med høye

betongvegger og gittertak (i enkelte tilfeller helt tak uten

utsyn til himmel). Disse gir begrenset utsyn og minimalt

med mulighet til fysisk aktivitet. I flere fengsler har de

innsatte brukt betegnelsen «hundebur» om strålelufte-

gårdene, og mange sier de ikke ønsker å benytte seg

av dem. Noen steder er disse luftegårdene så små

som 12–13 kvadratmeter. I enkelte fengsler er det flere

innsatte i stråleluftegården av gangen, men lufting

foregår ofte alene uten kontakt med andre innsatte eller

ansatte.

For innsatte som sitter innelåst det meste av døgnet,

er det særdeles viktig å få mulighet til frisk luft,

bevegelse og variasjon i hverdagen. Luftegårdene for

isolerte innsatte tilfredsstiller sjelden disse behovene.

«De lar meg også bruke trenings

rommet nesten hver dag, selv om

det egentlig ikke er lov. Jeg liker å

slite meg ut, selv om jeg vanligvis

ikke trener.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

«Vi hadde mulighet til å være én

time ute i et rom som er lite med

gittertak. Synes det var kleint å

stå i sånt bur. Jeg var ikke ute på

to uker.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Flere fengsler tilbyr de innsatte å låne spinningsykler

til egen celle, mens andre har mulighet til å ta innsatte

med til et treningsrom eller gymsal. I enkelte fengsler er

det egne rom med spinningsykkel og/eller tredemølle

på avdelinger uten fellesskap. De fleste steder er denne

ressursen imidlertid knapp fordi den skal dekke mange

innsatte, og ansatte har begrenset kapasitet til å låse ut

og inn.

I flere fengsler fortalte de ansatte at de på grunn av

begrensninger i bemanningen sjelden hadde tid til å

gjennomføre aktiviteter i det omfang de ønsker. For

de aller fleste er et av få tilbud på egen celle utover

TV, lån av bøker, blader eller filmer fra biblioteket. Ved

enkelte avdelinger følges innsatte til biblioteket, mens

de fleste isolerte innsatte er henvist til å låne bøker

gjennom bruk av samtalelapper. Ved enkelte fengsler

oppsøker bibliotekstjenesten spesielt innsatte som er

utelukket fra fellesskapet. Vi har også sett eksempler på

at innsatte får arbeide med håndarbeid eller tilrettelagt

skole på egen celle. Dette er imidlertid unntak.

For varetektsfengslede følger det av straffegjennom-

føringslovens formålsbestemmelse at kriminal-

omsorgen skal legge forholdene til rette for å avhjelpe

negative virkninger av isolasjon.

171

Loven pålegger videre kriminalomsorgen å prioritere

tiltak for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon etter

straffeprosessloven § 186 annet ledd og § 186 a.

172

Dette særskilte lovkravet ser ut til å ha hatt konkrete

konsekvenser for oppfølgingen av varetektsfengslede

som er isolert etter en beslutning av en domstol.

I fengslene vi har besøkt, har det gjennomgående

vært mer systematiserte tiltak overfor isolerte i denne

gruppen. I de fleste fengslene er det denne gruppen det

siktes til når det refereres til innsatte i isolasjon. Noen

fengsler har egne rutinebeskrivelser for oppfølgning av

varetektsfengslede isolerte, som tilbud om bibliotek,

trening og å komme ut av cella i perioder hvor andre

innsatte er innelåst. En knapp ressurs som aktivitører

og fritidsavdeling er mange steder avgrenset til å følge

opp varetektsfengslede som er isolerte etter beslutning

av en domstol. Samtidig får disse ofte ikke tilbud om å

være ute i lufteområdene eller på treningsrom sammen

med andre innsatte, av hensyn til bevisforspillelses-

faren. Den menneskelige kontakten er derfor helt

avhengig av ansattes oppfølgning. Oftest vil innsatte

som isoleres på dette grunnlaget, tilbringe både tiden

i luftegård og på treningsrom helt alene. Isolasjonen kan

derfor være spesielt inngripende for denne gruppen.

I sin rapport fra besøket til Norge i 2018 understreker

CPT risikoen for skadevirkninger av isolasjon, og

komiteen anbefaler at alle som er isolert får tilbud om

aktiviteter utenfor cella og minimum to timer menings-

full menneskelig kontakt hver dag.

173

Luke i celledør.

Oppslag om rengjøring av egen celle.

Hovedfunn

Isolerte innsatte har gjennomgående svært lite

meningsfull kontakt med andre mennesker. Ansatte

i kriminalomsorgen er ofte de eneste som har kontakt

med isolerte innsatte. Deres mulighet til å følge dem

opp begrenses av andre oppgaver. Maktforholdet

mellom ansatte og innsatte, gjør også at dette ikke

kan erstatte den menneskelige kontakten ved å være

i fellesskap.

I en del fengsler er det for lav bevissthet om

betydningen av å følge opp alle isolerte innsatte

uavhengig av årsak til at de er isolert, og om å arbeide

systematisk med å få innsatte tilbakeført til fellesskapet.

Isolerte innsatte får svært begrenset mulighet til

å drive med meningsfulle aktiviteter, og de må ofte

tilbringe opphold utendørs alene i små lufteområder.

Den begrensede oppfølgingen medfører at isolerte

innsatte blir utsatt for risiko for umenneskelig eller

nedverdigende behandling.

Stråleluftegård for isolerte innsatte.

171

Straffegjennomføringsloven § 2.

172 Straffegjennomføringsloven § 46.

173

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 82.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Innsatte med økt sårbarhet

Funn fra våre besøk viser at antatt psykisk friske

personer raskt kan utvikle symptomer når de isoleres.

Enkelte innsatte er imidlertid særlige utsatte for

skadevirkninger av isolasjon og innlåsing.

Våre funn viser i tillegg at spesielle grupper er særlig

utsatte for å havne i isolasjon. Begge disse forholdene

øker risikoen for umenneskelig behandling.

Menneskerettslige standarder om isolasjon av innsatte i særlig utsatte situasjoner

Innsatte med nedsatt fysisk eller mental funksjonsevne (f.eks. med psykiske utviklingshemminger eller psykiske

helseutfordringer) skal ikke isoleres dersom tilstanden forverres av isolasjonen.

174

Mangelfullt tilsyn med, og

medisinsk oppfølging av, isolerte innsattes helsetilstand kan føre til krenkelse av Den europeiske menneske-

rettighetskonvensjonens artikkel 3, og behandlingen av innsatte med store psykiske helseutfordringer vurderes

strengt.

175

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har uttalt at staten har et særskilt ansvar for å sikre

forsvarlig helsehjelp til innsatte. Dette er viktig fordi innsatte i fengsel er under myndighetenes kontroll. De er

derfor ikke selv i stand til å sikre seg psykisk helsehjelp, men er avhengig av de ansatte i fengselet for å få hjelp.

176

Domstolen uttalte videre at det er åpenbart at innsatte som har psykiske helseutfordringer lettere kan oppleve

mindreverdighet og hjelpeløshet. På bakgrunn av dette kreves særlig årvåkenhet for å vurdere om konvensjonen

er overholdt.

177

FNs spesialrapportør mot tortur har anbefalt at bruk av isolasjon helt avskaffes overfor mindreårige og innsatte

med nedsatt mental funksjonsevne.

178

Spesialrapportøren har også understreket at barn og unge er spesielt sårbare

når det gjelder menneskerettighetsbrudd, og han påpeker at barns sårbarhet gjør at terskelen for når behandling

eller straff er tortur eller mishandling, er lavere enn for voksne.

179

Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner som er innsatt i fengsel, kan være ekstra utsatt for bruk av isolasjon som

beskyttelse mot vold eller trusler fra andre innsatte.

180

Tiltak for å beskytte disse mot vold og trusler må iverksettes

på en slik måte at de så langt som mulig unngår isolasjon.

181

Innsatte med utenlandsk bakgrunn kan også være

særlig utsatte for isolasjon, blant annet på grunn av språkbarrierer.

182

‹

174

175

Mandelareglene, regel 45 nr. 2.

EMDs dom 4. mars 2001 Keenan mot Storbritannia, avsnitt 109–116. Se også 9. juli 2007 Khider mot Frankrike, avsnitt 119–122; 21. juli 2005

Rohde mot Danmark, avsnitt 99; 25. juli 2013 Riviere mot Frankrike, avsnitt 63, 16. oktober 2008 Renolde mot Frankrike, avsnitt 120.

176 26. november 2009 Dolenec mot Kroatia, avsnitt 170.

177 26. november 2009 Dolenec mot Kroatia, avsnitt 170.

178 FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling, 2011, A/66/268, avsnitt 66.

179 FNs menneskerettighetsråd, rapport fra FNs spesialrapportør for tortur, 5. mars 2015, A/HRC/28/68, avsnitt 69 og 70.

180 FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling, 2011, A/66/268, avsnitt 69.

181

Yogyakarta-prinsippene, prinsipp 9 d) og Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 2011, CPT/Inf (2011)

28, avsnitt 57 d.

182 Europarådet: Recommendation CM/Rec (2012) 12 of the Committee of Ministers to member States concerning foreign prisoners,

10. oktober 2012, regel 32.4 og 33.1.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

8.1 Innsatte som selv velger isolasjon

Under våre besøk møter vi ofte innsatte som har valgt

å utelukke seg fra fellesskap. Mange av disse er utrygge

i fellesskapsavdelinger, enten fordi de har psykiske

plager, fordi de opplever miljøet som utrygt eller på

grunn av trusler fra andre innsatte. Vi har erfart at det er

stor variasjon mellom de ulike fengslene når det gjelder

omfanget av selvisolering.

Som beskrevet i

kapittel 4.3

Skader hos særlig sårbare,

har en svært stor andel av innsatte i norske fengsler

psykiske helseplager. Mange innsatte forebyggings-

enheten snakker med, viser til at de på grunn av

psykiske plager velger å isolere seg selv. Det fremstår

som om flere av dem som isolerer seg, har et udekket

behandlingsbehov. Manglende oppfølging av denne

sårbare gruppen kan medføre ytterligere belastning for

den enkelte (se kapittel 8.2

Isolasjon av innsatte med

psykiske helseutfordringer og lavt funksjonsnivå).

Selv om isolasjonen formelt sett er selvvalgt, er den

valgt fordi alternativet oppleves som umulig eller svært

vanskelig. Derfor vil også innsatte som isolerer seg fordi

de er utrygge, være utsatt for å utvikle skader på grunn

av isolasjonen. Se også

kapittel 6.3

Selvvalgt isolasjon,

om fengselets ansvar for å skape fellesskapsavdelinger

som oppleves trygge nok til at innsatte kan avbryte

selvisolasjon.

8.2 Isolasjon av innsatte med psykiske

helseutfordringer og lavt funksjonsnivå

Etter høringen i FNs torturkomité i 2018 konkluderte

komiteen med at for mange innsatte med psykiske

lidelser ble isolert i norske fengsler, og at dette ledet

til at deres tilstand forverret seg.

183

Under våre besøk

til høysikkerhetsfengsler opplever vi jevnlig at det er

innsatte med så lavt funksjonsnivå at de i liten grad

er i stand til å være i et ordinært fellesskap. De flyttes

derfor til restriktive avdelinger med lite eller intet

fellesskap. For mange er utviklingen av deres tilstand

urovekkende, og flere fungerer gradvis dårligere under

soning på denne typen avdelinger. De seneste årene

har det kommet fram urovekkende informasjon om

situasjonen for en gruppe særlig utsatte mennesker

med omfattende psykiske helseutfordringer som sitter

i isolasjon over måneder og år. Det har spesielt vært vist

til Ila fengsel og forvaringsanstalt. Våre funn bekrefter

den prekære situasjonen disse er i. Samtidig har vi sett

at slike forhold omfatter mennesker i en rekke andre

fengsler.

Vi har truffet innsatte med nedsatt kommunikasjons-

evne og evne til å ivareta egen hygiene og renhold

av cella. Enkelte har et høyt aggresjonsnivå som

vanskeliggjør kontakt med betjenter og andre innsatte.

I noen tilfeller er atferden klart uvanlig eller bisarr, med

symptomer som ved en alvorlig psykisk lidelse. Flere av

disse har blitt isolert over svært lang tid, i flere tilfeller

mange måneder og i noen tilfeller år. I noen av sakene

har vi sett at vedkommende likevel ikke har noen

fastsatt diagnose fra helsevesenet.

184

For flere kan det

stilles spørsmål ved om den egentlige årsaken til at de

sitter utelukket over lengre tid, er en forverring av deres

psykiske tilstand som følge av isolasjonen.

Funn fra våre besøk gir også grunnlag for bekymring

om at flere av de innsatte som isoleres over tid, har

lettere grad av psykisk utviklingshemming. Dette gjør

dem spesielt utsatt både for å havne i isolasjon, og for

isolasjonsskader (se

kapittel 4.3

Skader hos særlig sår

bare).

I tillegg tyder våre funn på at flere av de innsatte

som isoleres over tid med psykiske helseutfordringer og

lavt funksjonsnivå, har minoritetsbakgrunn og dårlige

norsk- og engelskkunnskaper. Dette skaper egne utfor-

dringer for å sikre ivaretakelse, som må håndteres både

av fengsel og helsetjenesten. I tillegg skaper funnene

sterk bekymring for at språkproblemer og andre forhold

som knytter seg til den innsattes minoritetsbakgrunn,

øker risikoen for isolasjon. I noen tilfeller gir dette

bekymring om at det er for lav kunnskap om den inn-

sattes mulige krigs-, tortur- og annen traumebakgrunn.

Vi har ved en rekke tilfeller besøkt celler der isolerte

innsatte lever under svært kritikkverdige forhold.

Innsatte er pålagt å vaske sin egen celle, men noen

innsatte er ikke i stand til å utføre normal rengjøring.

Disse er avhengig av bistand fra andre innsatte eller

av fengselsbetjenter. Flere steder har vi besøkt celler

til isolerte innsatte som verken syntes å ha fått til-

strekkelig oppfølging og ivaretakelse av fengselet

eller helsetjenesten når det gjaldt renhold og hygiene.

Resultatet er at innsatte soner under svært uverdige og

potensielt helseskadelige forhold.

Fengslenes vanlige tiltak fungerer dårlig på disse

innsatte. Det synes ikke som innsatte er i stand til å

endre atferd, samtidig som fengselet stadig hever

sikkerhetstilnærmingen når de skal ha kontakt med

den innsatte. For eksempel kan det kreves et bestemt

antall betjenter utstyrt med ulike former for verneutstyr

hver gang en celle åpnes. Dette gjør kontakten med den

innsatte svært ressurskrevende og bidrar i flere tilfeller

til at personen blir isolert ytterligere.

Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT)

poengterer i sine standarder for bruk av sikkerhets-

avdelinger at noen innsatte kan utgjøre en særlig

sikkerhetsrisiko. Dette på bakgrunn av det de er domfelt

for, måten de takler livet i fengsel, eller på bakgrunn av

deres psykologiske profil. Nettopp fordi de har denne

profilen, vil de være særlig utsatt for krenkelser. CPT

understreker at dette er en gruppe komiteen er spesielt

opptatt av, fordi behovet for å sette inn spesielle tiltak

medfører høyere risiko for umenneskelig behandling.

186

«Jeg følte meg utrygg i lufte

gården. Jeg følte meg truet og vil

ikke bli slått. Vil bare sone ferdig.

Har litt med fortiden min å gjøre,

og angsten min. Føler jeg må

følge med hele tiden.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

«Har vært rundt på ulike

avdelinger. Men jeg sliter med

PTSD og angst. Klarer ikke store

avdelinger. (...) Jeg klarer ikke å

føle meg trygg, klarer ikke å slå

meg til ro.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

8.3 Manglende helsehjelp til langvarig isolerte

med svært nedsatt funksjonsevne

Innsatte med psykiske helseutfordringer og lavt

funksjonsnivå har et særlig behov for oppfølging fra

fengselets helsetjeneste.

Vi har imidlertid sett at oppfølgingen av innsatte

kompliseres av at den innsatte ofte trekker seg tilbake

og ikke ønsker kontakt fra betjenter eller helsetjeneste.

Helsepersonell formidler at de har problemer med

å tilby helsehjelp til disse innsatte til tross for gjentatte

forsøk. Som beskrevet i

kapittel 4.1

Skadelige elementer

ved isolasjon,

er det ikke uvanlig at innsatte selv ikke

har innsikt i eller ønsker hjelp for sine plager knyttet til

isolasjon, og trekker seg tilbake fra tilbud om kontakt i

løpet av isolasjonen.

Vi har også funnet at noen innsatte ikke tør delta

i fellesskapet fordi de opplever flere andre innsatte som

aggressive og uforutsigbare, og enkelte har opplevd

trakassering eller voldsepisoder i fellesskapsavdelinger.

Sedelighetsdømte blir ofte referert til som spesielt

utsatte for slike hendelser. I enkelte fengsler har vi også

funnet at transpersoner isolerer seg fordi de er utrygge

i fellesskapsavdeling. Enkelte innsatte beskriver at lite

menneskelig kontakt gjør dem utrygge ute i avdelingen.

For å kontrollere situasjonen velger de i stedet full

isolasjon.

«Både vegger og gulv var ned

griset. Matrester og sigarett

stumper fra flere uker lå på

gulvet, radiatoren og i vindus

karmen. Lukten indikerte også

at det ikke var rengjort over

lengre tid».

185

183

FNs torturkomités avsluttende merknader til Norges 8. rapport om gjennomføringen av FNs torturkonvensjon CAT/C/NOR/CO/8, avsnitt 19-20.

184 Forebyggingsenheten har egne helsefaglige ansatte og ofte også helsefaglige eksterne eksperter med på besøk. Enheten diagnostiserer ikke

innsatte under besøk, men har samlet kompetanse til å si noe om både nåværende situasjon og utvikling av tilstand over tid, både når vi møter

innsatte og når vi gjennomgår dokumentasjon.

185

186

Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Ullersmo fengsel, 29.–31. august 2017, s. 26.

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), The CPT standards, 8. mars 2011, CPT/Inf/E (2002) 1 – Rev. 2010.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Noen av disse situasjonene kan starte med utelukkelse

for ordensforstyrrelser, men gå over i isolasjon etter

eget ønske.

Når innsatte vurderes å kunne ha en alvorlig psykisk

lidelse med et behov for helsehjelp fra psykisk helse-

vern, vil overføring til innleggelse ved døgnavdeling

i psykisk helsevern være aktuelt. Tvungen innleggelse

for observasjon og behandling i spesialisthelsetjenesten

kan også benyttes dersom vilkårene for dette er til

stede.

187

Vi har sett at innsatte fremstilles for innleggelse

i psykisk helsevern, for eksempel ved en lokal akutt

psykiatrisk avdeling, men at de sendes tilbake til

fengselet, enten med én gang eller etter få dager.

Gjennomgang av vedtak, logger og rapporter viser at

det er mange som overføres fram og tilbake mellom

fengsel og spesialisthelsetjenesten. Etter korte opphold

i psykisk helsevern kommer disse innsatte ofte tilbake

til isolasjon i fengslene uten behandlingstilbud. Tall

fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at den største

andelen av overføringer til psykisk helsevern fra

fengsel varer i under tre døgn.

188

Også CPT observerte

slike problemer under sitt besøk til Norge i 2018.

Delegasjonen var særlig bekymret da den nok en gang

observerte store problemer med overføring av innsatte

med alvorlige psykiske helseutfordringer til psykiatriske

sykehus (særlig for langtidsbehandling). CPT under-

streket at det ikke var uvanlig at denne gruppen innsatte

ble tilbakeført fra akuttpsykiatrisk avdeling til fengselet

etter kun få dager, uten at de fikk den behandlingen og

omsorgen de trengte. Blant annet ved Oslo fengsel var

det flere innsatte med svært alvorlige psykiske helse-

plager som hadde blitt sendt fram og tilbake mellom

fengselet og psykisk helsevern.

189

Det er en rekke forhold som fører til at innsatte med

psykiske lidelser enten ikke overføres til spesialisthelse-

tjenesten, eller at de raskt blir tilbakeført til fengselet.

Én barriere synes å være kapasiteten i det psykiske

helsevernet. Ved en del tilfeller har vi fått forklart at den

innsatte må vente på overføring til psykiatrisk døgn-

avdeling, fordi det er mangel på plass.

I mellomtiden soner den innsatte i et regime som

innebærer mye isolasjon, og dermed er det fare for

negativ utvikling og at sykdomstilstanden blir langvarig.

Under noen av forebyggingsenhetens besøk har vi

funnet eksempler på innsatte som sendes tilbake til

fengselet direkte til sikkerhetscelle på grunn av alvorlig

bekymring for den innsattes farlighet eller selvmords-

risiko. Taushetsplikt og risiko for identifisering gjør at vi

ikke har beskrevet disse i de enkelte besøksrapportene.

I én rapport påpekte vi at:

«Forebyggingsenheten var særlig bekymret for en innsatt

som ble utskrevet fra sykehuset og tilbakeført til fengselet

selv om spesialisthelsetjenesten samtidig uttalte at

fengselsmiljøet kunne forverre den innsattes alvorlige helse

tilstand. Fengselets ledelse ga uttrykk for at vedkommende

hadde behov for behandling og oppfølgning som verken

fengselet eller fengselshelsetjenesten kunne gi».

190

I forbindelse med besøk til psykisk helsevern har flere

behandlere informert oss om at én årsak til de korte

oppholdene for innsatte har vært at sykehuset er

uenig i de diagnostiske vurderingene til innleggende

spesialist. Pasienten skrives ut fordi kriteriene for

innleggelse i tvungent psykisk helsevern vurderes ikke

å være tilfredsstilt. Flere opplyser også at atferden

eller symptomene som i fengselet har vært vurdert

som psykose eller «psykosesuspekt», av innleggende

spesialist og av fengselet selv, etter kort tid avtar når

den innsatte er innlagt.

191

Pasienten vurderes derfor ikke

som akutt psykotisk eller på annen måte akutt psykisk syk.

Vår bekymring er at innsatte kan ha skader som

kommer av isolasjonen, som avtar når denne brytes,

for å så sendes tilbake til det som var skadelig.

Ved enkelte av våre besøk til høysikkerhetsfengsler har

vi funnet innsatte som har et tvangsmedisinerings-

vedtak samtidig som de soner i fengselet. Et vilkår

for at det kan fattes et slikt vedtak, er at personen er

underlagt tvungent psykisk helsevern. Dette forutsetter

at pasienten har en alvorlig sinnslidelse. I tillegg

er det et vilkår for både tvungent helsevern og for

tvangsmedisinering at pasienten «åpenbart mangler

samtykkekompetanse» (dette etter lovendringene

i psykisk helsevernloven som trådte i kraft 1. september

2017). Samlet tilsier disse vilkårene, dersom de er opp-

fylt, at den innsatte har svært nedsatt funksjonsevne

i perioden vedtaket skal gjelde. Dette vekker bekymring

for om den innsatte burde overføres til helsevesenet, og

ikke sone i fengsel.

192

I perioden 2014–2018 har det ifølge Kriminalomsorgs-

direktoratet vært 14 utelukkelser av innsatte under 18 år

som har vart i mer enn tre døgn. Åtte av disse varte over

fem døgn, og det lengste i 15 døgn.

For unge innsatte mellom 18 og 23 år viser tall fra

Kriminalomsorgsdirektoratet at flere utelukkes fra

fellesskap i svært lang tid. I perioden 2015–2018 ble

det fattet 14 vedtak om utelukkelse som varte i 42 døgn

eller mer, fordelt på elleve innsatte mellom 18 og 23 år.

Fire av vedtakene var på over 100 døgn, hvorav ett varte

i over to år (760 døgn). Sju av utelukkelsene var etter

eget ønske, seks av disse var i Åna fengsel. De øvrige

vedtakene var fengselsbesluttet. Langvarig isolasjon

av unge innsatte setter normalutvikling og rehabilitering

i fare. Denne risikoen gjelder selv om personene er over

18 år (se kapittel

4.3

Skader hos særlig sårbare).

Det foreligger ingen tall på utelukkelser fordelt på alder

for de som har sittet isolert opptil 42 døgn. Vi har under

besøk til ett fengsel funnet at en rekke av de innsatte

som selv valgte å isolere seg, var under 23 år. Innsatte

og ansatte fortalte at dette blant annet skyldtes at

enkelte ønsket å skjerme seg fra andre innsatte,

ofte som følge av angstlidelser. Vi møtte blant annet

en ung innsatt med åpenbare psykiske helseplager som

i realiteten hadde vært isolert over lang tid.

8.4 Isolasjon av mindreårige og unge

innsatte

Isolasjon av unge innsatte er et svært inngripende

tvangstiltak og kan ha stort skadepotensiale. Mindre-

årige og unge innsatte er en gruppe med høy forekomst

av psykiske plager, lærevansker, en vanskelig bakgrunn

med omsorgssvikt, og traumer i form av mishandling

og overgrep. Normalutvikling innebærer blant annet

at hjernen ikke er ferdig utviklet før et stykke opp

i 20årene, og risikoen for skader vil være større også

for unge over 18 år. Se også en nærmere beskrivelse av

den økte risikoen for isolasjonsskader hos mindreårige

og unge innsatte i

kapittel 4.3

Skader hos særlig sårbare.

Våre funn og tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser

imidlertid at både mindreårige og unge innsatte isoleres

i norske fengsler, og noen ganger over lenger tid.

Hovedfunn

Noen innsatte er særlig sårbare for å bli isolert og mer

utsatte for isolasjonsskader enn andre. Økt sårbarhet

for isolasjon kan blant annet skyldes store psykiske

helseutfordringer, ung alder, krigs- eller annen traume-

bakgrunn og språkproblemer. I mange fengsler er det

for lav bevissthet om slik sårbarhet.

Vi har sett innsatte som har utviklet stadig dårligere

funksjonsevne på de fleste områder mens de sitter

i isolasjon. Flere av disse har hatt et klart udekket

behov for helseoppfølging. Vi har også møtt innsatte

som er isolert etter eget ønske fordi de opplever

fellesskapsavdelingene som utrygge. Mindreårige og

unge blir isolert, i noen tilfeller over lang tid. Dette er

bekymringsfullt i lys av den risikoen isolasjon utgjør for

unge menneskers kognitive utvikling og mulighet til å bli

tilbakeført til samfunnet uten ny kriminalitet.

Enkelte isolerte har åpenbart svært alvorlige psykiske

lidelser. Flere av disse har vært isolert over veldig lange

perioder, i noen tilfeller flere måneder, og til og med år.

Det er ofte utfordrende å få helsehjelp i spesialisthelse-

tjenesten til disse innsatte. I flere tilfeller sendes de

tilbake fra innleggelse i psykiatrisk døgnavdeling etter

korte opphold uten å ha mottatt behandling, og i flere

tilfeller tilbake til fortsatt isolasjon.

Fengslenes gradvise oppskalering av sikkerhetstiltak

som en konsekvens av uønsket atferd, ser ut til

å fungere svært dårlig overfor enkelte innsatte.

Konsekvensen blir ofte et svært strengt sikkerhets-

nivå som vanskeliggjør meningsfull kontakt og øker

isolasjonen ytterligere.

187

Lov om psykisk helsevern, §§ 3-2 og 3-3.

188 Kriminalomsorgsdirektoratet, Svar på henvendelse fra Sivilombudsmannen vedrørende behov for informasjon til særskilt melding til Stortinget,

brev 20. februar 2019 til Sivilombudsmannen.

189

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 97.

190 Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Tromsø fengsel, 10.–12. september 2014.

191 Under CPT sitt besøk til Norge i 2018 påpekte også de at en innsatt ble skrevet ut tilbake i fengsel av denne grunnen, se Europarådet:

Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 80.

192

Se også Helsedirektoratets tolkningsuttalelse til Regjeringsadvokaten 3. februar 2010 om Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold

for innsatt i fengsel.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Isolasjon på sikkerhets-

celle og i sikkerhetsseng

Menneskerettslige standarder om bruk av spesielle sikkerhetsregimer

Ved vurdering av om artikkel 3 om tortur, og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller

straff er krenket, legger Den europeiske menneskerettighetsdomstolen blant annet vekt på graden av menneskelig

kontakt, sansedeprivasjon, de fysiske forholdene, varighet og hvordan den innsatte reagerer på isolasjonen (se

kapittel 3.3

Isolasjon og fellesskap).

193

Sikkerhetsceller innebærer en spesielt inngripende form for isolasjon med

spesielt høy grad av sansedeprivasjon. Dette er forhold som øker risikoen for at forbudet mot tortur og umenneske-

lig behandling blir krenket.

Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) har utviklet standarder særlig for de materielle forholdene på slike

celler, samt retten til helsehjelp.

194

Etter sitt besøk til Norge i 2018 kom komiteen også med konkrete anbefalinger om

størrelse på cellene, utdeling av mat til innsatte i sikkerhetsceller, bekledning og daglig oppfølging fra helsetjenesten.

195

Straffegjennomføringsloven § 38 andre ledd fastsetter

at tvangsmidler kun kan brukes «dersom forholdene

gjør det strengt nødvendig, og mindre inngripende

tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være

utilstrekkelig».

Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet angir at det i

2018 ble fattet 334 vedtak om sikkerhetscelle. I flere

av fengslene vi har besøkt, har tilsynsloggen avdekket

at noen innsatte har vært plassert på sikkerhetscelle

uten at det er fattet vedtak.

196

Det reelle tallet må derfor

antas å være noe høyere.

I 2018 angir tallene at det var fire vedtak med en

varighet over seks døgn, det lengste i 16 døgn. Vi har

også funnet tilfeller av langvarig isolasjon på sikkerhets-

celle under våre besøk. Ved ett fengsel vi besøkte, var

det lengste oppholdet hele tolv døgn. Ved flere andre

fengsler har vi funnet opphold på sikkerhetscelle som

har vart i fire–seks døgn.

For mindreårige er kravene enda strengere;

sikkerhetscelle skal kun benyttes dersom det er

tvingende nødvendig, for kortest mulig tidsrom og med

kontinuerlig tilsyn.

‹

193 EMD 10. april 2012 Babar Ahmad mot Storbritannia, avsnitt 205–209 og 21. juli 2005 Rohde mot Denmark, avsnitt 93.

194

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), 21st General Report, 10. november 2011, CPT/Inf (2011) 28, avsnitt 56 og 60.

195

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1,

avsnitt 107-110.

196 Sivilombudsmannens rapporter etter besøk til Bergen fengsel 4.–6. november 2014, s. 9; Telemark fengsel, Skien avdeling 2.–4. juni 2015

s. 9–10 og besøk til Ullersmo fengsel, 29.–31. august 2017, s. 20 flg.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Ifølge tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet ble det

i årene 2014 til 2018 brukt sikkerhetscelle for mindre

årige totalt ti ganger, de siste årene primært ved

ungdomsfengslene. I følge direktoratet varte ett tilfelle

i over 24 timer. Disse tallene er usikre siden de ikke

synes å inkludere seks vedtak Sivilombudsmannen

fant ved dokumentgjennomgang ved Bergen fengsel

i 2018. Det lengste av disse oppholdene varte i 15 timer.

De mindreårige det gjaldt var overført fra Ungdoms

enheten ved Bjørgvin fengsel, som da ikke hadde egen

godkjent sikkerhetscelle. I gjennomgang av protokollene

for sikkerhetscellene ble det funnet at fengselet ikke

gjennomførte kontinuerlig tilsyn, slik det er påkrevet for

mindreårige. Minst én ufrivillig kroppsvisitasjon av en

kvinnelig mindreårig innsatt ble gjennomført med en

mannlig betjent til stede. I et annet tilfelle manglet det

protokoll som kunne dokumentere hvordan den mindre-

årige innsatte ble behandlet i løpet av de 13 timene på

sikkerhetscella.

Sikkerhetsseng ble ifølge tall fra Kriminalomsorgs-

direktoratet benyttet 13 ganger i norske fengsler i 2018.

Ti av disse gangene varte belteleggingen under ett

døgn, en gang to døgn og to ganger i tre døgn.

9.1 Inngripende form for isolasjon

En sikkerhetscelle har egenskaper som forsterker alle

de skadelige elementene av isolasjon. Plassert på

sikkerhetscelle blir innsatte fratatt det aller meste av

egenkontroll og autonomi, og er prisgitt ansatte for

å ivareta sin egen helse og velferd.

Bruk av sikkerhetscelle vil som regel skje i tilspissede

situasjoner og innebærer i mange tilfeller høy grad av

maktbruk ved pågripelse, transport og visitasjon ved

full avkledning. Dette oppleves traumatisk av mange

innsatte, og kan øke risikoen for psykiske og fysiske

skader. Det kan også øke belastningen av den etterføl-

gende isolasjonen.

Sikkerhetsceller er utformet i betong, med glatte

vegger, plastmadrass og et nedsenket toalett i gulvet.

Utformingen av cellene kan medføre at den innsatte

etter kort tid mister tidsbegrep og blir desorientert.

Mange sikkerhetsceller mangler fortsatt klokke som

er synlig for den innsatte og fargekontraster mellom

vegger, gulv og tak.

Toalett og luke hvor mat skyves inn.

Etter sitt besøk til Ullersmo fengsel i 2018 uttalte CPT

at celler under seks kvadratmeter ikke skulle benyttes

i mer enn noen få timer.

197

Under våre besøk har vi

funnet flere sikkerhetsceller som er slitte og svært

små.

198

Det er også gjennomgående svært dårlig tilgang

til utsyn eller naturlig lys. Mange sikkerhetsceller har

vinduer for høyt på veggen til at man kan se ut av dem,

de er frostet, eller gir ikke dagslys fordi de ikke vender

ut, men inn mot tilstøtende korridor.

Mange sikkerhetsceller har full belysning hele døgnet.

Døgnkontinuerlig belysning utgjør åpenbart en risiko

for umenneskelig behandling og kan være en stor

belastning for den innsattes helse ved å svekke

muligheten for søvn. For mennesker i psykisk krise er

dette ekstra belastende. Det er kjent at søvn er helende

og viktig blant annet ved selvmordsfare. Mandela-

reglene forbyr bruk av konstant belysning i isolasjons-

celler.

199

Sikkerhetsceller er oftest plassert i en egen korridor

avskjermet fra andre avdelinger og noen ganger i en

egen etasje.

I ett fengsel var ringeklokken på sikkerhetscellene

koblet ut fordi de ansatte syntes det hadde vært for mye

ringing til vaktrommet. At innsatte på sikkerhetscelle

ikke har anledning til å benytte callingsystemet for å få

kontakt med betjenter, vil forsterke følelsen av å være

forlatt og hjelpeløs, og kan fremkalle angst hos innsatte.

Mulighetene til å ivareta personlig hygiene er svært

begrenset i sikkerhetscelle. Toalettet er nedfelt i gulvet

og ansatte må skylle ned med en knapp fra utsiden av

cella. Det finnes ikke servant eller dusj, og den innsatte

blir kun tatt ut av cellen for dusjing i helt spesielle

tilfeller.

Mat til innsatte på sikkerhetscelle blir alltid skjøvet inn

gjennom en luke ved gulvet. Dette begrenser muligheten

til å snakke med den innsatte i forbindelse med ut-

leveringen, og utgjør et hygieneproblem siden matluken

ofte er lokalisert nært toalettet i gulvet. CPT uttalte etter

sitt besøk til Norge at mat og drikke, så langt som mulig,

ikke skulle leveres gjennom slike luker.

200

Av tilsynsprotokoller har vi sett flere eksempler på at

innsatte har vært fratatt alle klær. I de fleste tilfeller er

dette begrunnet med selvmordsfare. Ved ett fengsel var

det rutine at innsatte på sikkerhetscellene skulle være

nakne, og kun hadde mulighet til å dekke seg med et

teppe.

Klokke synlig fra cellen.

197

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 108.

198 Kriminalomsorgsdirektoratet utga i 2016 krav til utforming av sikkerhetscelle. Kriminalomsorgsdirektoratet skal inspisere og godkjenne

sikkerhetsceller før de tas i bruk.

199 Mandelareglene, regel 43.

200

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 109.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Etter sitt besøk til Oslo fengsel i 2018 skrev CPT at

innsatte med akutt fare for selvskading eller selvmord

hadde blitt plassert nakne på sikkerhetscelle. Komiteen

anbefalte at dette aldri burde finne sted, og påpekte at:

«etter CPTs oppfatning, kan en slik praksis innebære

nedverdigende behandling».

201

Også ombudsmannen har i en rekke besøksrapporter

understreket at innsatte med selvmordsrisiko ikke må

settes nakne på sikkerhetscelle. Der det er akutt risiko

for selvskading eller selvmord, har ombudsmannen

anbefalt at rivesikre klær er tilgjengelig. Rivesikre

klær kan være ubehagelige å ha på og oppleves som

stigmatiserende. Disse bør derfor aldri benyttes

rutinemessig som erstatning for vanlige klær, men kun

som en siste utvei for å hindre at noen settes nakne på

en sikkerhetscelle.

De fleste fengsler ombudsmannen har besøkt de siste

årene har nå tilgjengelig rivesikker kjortel.

Til tross for CPTs anbefaling og ombudsmannens

påpekninger om det samme, har Kriminalomsorgs-

direktoratet etter komiteens besøk endret retnings-

linjene til straffegjennomføringsloven slik at det nå

godtas at innsatte kan plasseres naken på sikker-

hetscelle dersom «sikkerhetsmessige forhold gjør det

uforsvarlig å la innsatte beholde tøy i forbindelse med

oppholdet».

202

Dette er en endring som ikke ivaretar

svært sårbare innsattes rett til å bli behandlet med

verdighet. Endringen strider med Sivilombudsmannens

gjentatte anbefalinger og den mangler en rimelig

begrunnelse fordi sikkerheten kan ivaretas med

rivesikre plagg.

Utformingen av sikkerhetsceller innebærer samlet en

høy grad av sansedeprivasjon og innskrenkning av den

innsattes autonomi. Dette medfører også en klar risiko

for helseskader.

9.2 Oppfølging av innsatte på sikkerhets-

celle og i sikkerhetsseng

Forholdene beskrevet over viser at de skadelige

elementene ved isolasjon er spesielt sterkt frem-

tredende når en innsatt blir plassert på sikkerhetscelle.

Tidligere i denne meldingen er skadelig virkninger av

isolasjon beskrevet (se

kapittel 4

Isolasjon er inn

gripende og helseskadelig).

Kunnskapen som foreligger om isolasjon og risiko for

selvmord, selvskading og utvikling av alvorlige psykiske

lidelser, tilsier at det må være gode rutiner for hyppige

tilsyn og ivaretakelse av mennesker som er satt på

sikkerhetscelle. Også plikten til å avslutte plasseringen

på sikkerhetscelle tidligst mulig innebærer at det må

stilles høye krav til oppfølgning av den innsatte.

203

Straffegjennomføringsloven inneholder ikke krav om

oppfølging og tilsyn fra fengselsansatte ved bruk av

sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng. Det fremgår

imidlertid av § 38 at tiltaket må være strengt nødvendig

og det «skal fortløpende vurdere[s] om det er grunnlag

for å opprettholde tiltaket». I dette ligger en plikt til

jevnlig og tett oppfølging av den innsatte.

I Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer heter det at:

«Sikkerhetscelle og sikkerhetsseng må ikke brukes over

lengre tidsrom enn absolutt påkrevet, og den innsatte

skal få nødvendig tilsyn og pleie så lenge tiltaket opp

rettholdes. Den innsatte skal ha tilsyn av ansatte minst

én gang per time. Kontinuerlig tilsyn skal iverksettes om

situasjonen tilsier det. Ved bruk av sikkerhetsseng skal

det gjennomføres kontinuerlig tilsyn».

204

Våre besøk viser at de aller fleste tilsyn ved bruk av

sikkerhetscelle kun innebærer at den ansatte ser etter

livstegn fra den innsatte gjennom vindu eller luke. Både

interne regler og tilsynsprotokoll tyder mange steder

på at tilsynet er begrenset til å kontrollere bevegelse

eller pust. Utover dette fremgår det oftest kun kortere

samtaler om praktiske gjøremål som mat eller

medisiner i tilsynsprotokollene.

Det er få eksempler i tilsynsprotokollene på at den

innsatte er fulgt aktivt opp med motivasjonssamtaler,

eller på andre måter gitt menneskelig støtte og tiltak

for å komme ut av sikkerhetscella. Blant annet har vi

i flere rapporter påpekt at innsatte på sikkerhetscelle

bør, hvor det er sikkerhetsmessig forsvarlig, få mulighet

til å komme ut i friluft, særlig der oppholdet varer

lenger enn 24 timer.

205

Muligheten til å være ute i friluft

vil også bidra til å skape normalitet, etablere god

kommunikasjon og sikre raskest mulig tilbakeføring til

ordinær fengselscelle.

«De kommer bare og ser

igjennom et glass, men de

snakker ikke med deg. De spør

ikke hvordan det går.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

«De kom hvert 30. minutt, men når

du har vært der lenge så mister du

alt av tidsbegrep. Jeg lærte meg

å høre etter steg, og beregne når

de ville komme igjen.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Våre funn viser at fengslene har ulik praksis for hvor

ofte førstebetjenter går til sikkerhetscellene. Som regel

er dette én til to ganger per vaktskift. Det vil uansett

gå flere timer mellom hver gang. Ved ett fengsel viste

protokoll at samtaler med førstebetjent oftest skjedde

én gang i døgnet. Dette innebar at det gikk et helt døgn

mellom hver gang det ble foretatt en vurdering av om

tiltaket skulle opphøre.

Både ved egen observasjon og ved gjennomgang av

tilsynsprotokoller for sikkerhetscellene har vi erfart at

mangelen på menneskelig kontakt og positive sanse-

inntrykk kan skape prekære situasjoner for den innsatte

på sikkerhetscelle. I ett fengsel viste tilsynsprotokollen

at en innsatt etter lenger tid hadde smurt avføring på

vinduet på sikkerhetscella. Til tross for dette, ble den

innsatte nektet å dusje inntil det hadde gått cirka ett

døgn. Det fremgikk av tilsynsloggen at innsatte både

spiste og sov inne på cella med egen avføring og urin

smurt på vindu og dør. Sikkerhetscellen gir ingen mulig-

het til å vaske hendene. De samme alvorlige forholdene

er funnet i flere andre fengsler. I noen av disse tilfellene

har det gått lang tid før sikkerhetscella ble vasket til

tross for at den innsatte har bedt om at dette ble gjort.

Som regel er det kun førstebetjenter som har tillatelse

til å åpne celledøren. En eventuell samtale med innsatt

under tilsyn skjer derfor gjennom luken eller luftehullet

i døren. Enkelte fengsler har en enda strengere praksis

ved at det kun er førstebetjent som har adgang til

å åpne luken. Kommunikasjon mellom ansatte som

gjennomfører tilsynet og den innsatte, må da skje

gjennom tegn eller roping gjennom sikret glass.

12:10: lå på sin høyre side.

Spurte innsatte om han vil ha en

brødskive. Innsatte svarte ikke på

spørsmålet.

Utdrag fra tilsynsprotokoll

13:47: Innsatte ligger på ryggen

på høyre side i cella. Skrevet på

veggen med avføring, kastet litt

avføring under døra. Generelt mye

avføring på veggene. 26 grader.

Utdrag fra tilsynsprotokoll

201

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 110.

Vår oversettelse.

202 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7.2.

Versjon revidert 15. mars 2019.

203

Stang, J. & Østberg, B. (2006). Innsattes forslag til å forebygge isolasjon i sikkerhetscelle. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 43, 30–33.

Se tabell 2, s. 32.

204 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7.

Versjon revidert 15. mars 2019.

205

Sivilombudsmannens rapporter etter besøk til Vadsø fengsel 10.– 11. mai 2016 s.14, besøk til Trondheim fengsel 17.–19. mars 2015, s. 9,

besøk til Åna fengsel 13.–15. november 2017, s. 28.og besøk til Ullersmo fengsel, 29.–31. august 2017, s. 23.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

«Fordi jeg smører avføring så setter

de meg på denne avdelingen. Med

de som bråker, sloss og er slemme.

Da jeg spurte hvorfor, sa de «fordi

du er syk». Men jeg sier at jeg

trenger hjelp. Ikke å bli låst inne.

Her er det innlåsing 24 timer

i døgnet. Ingen luft, ingenting.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

I tillegg har vi ved flere anledninger sett at innsatte

på sikkerhetscelle ikke har mulighet til å kontakte

advokat. Slik forespørsel er ved flere tilfeller proto

kollført, men den innsatte har fått beskjed om å vente

til vedkommende er ute av sikkerhetscella igjen. At den

innsatte ikke har mulighet til å kontakte advokat under

et så inngripende tiltak som bruk av sikkerhetscelle,

medfører forhøyet risiko for integritetskrenkelser, og en

svekking av den innsattes rettssikkerhet.

plasseres på en naken celle, er det åpenbart at bruken

av sikkerhetscelle helt mangler helende eller hjelpende

elementer. Graden av lidelse og bekymringsfulle

symptomer kan øke, og det kan ikke utelukkes at

risikoen for selvmord kan øke både på kort og lang sikt.

Selvmordsnære mennesker trenger å være i kontakt

med empatiske, lyttende og ikke-dømmende personer

som viser forståelse og evner å skape en god relasjon.

Det er vanskelig å se dette ivaretatt på en sikkerhets-

celle. I kriminalomsorgens egen forskning kommer det

fram at samtaler med innsatte trolig er det viktigste

forebyggende tiltaket mot selvmord.

206

I ett fengsel var belteseng plassert i den trange

korridoren mellom de to sikkerhetscellene, og innsatte

som ble plassert på sikkerhetscelle, måtte passere

beltesengen. I dette fengselet var også et høyt antall

plassert på sikkerhetscelle på grunn av selvmordsrisiko,

og flere tidligere innsatte hadde erfaringer fra opphold

i psykisk helsevern. En ferdig montert belteseng like

utenfor sikkerhetscellen kan gi økt utrygghet i en

allerede sårbar akutt fase. Flere innsatte vi snakket

med, hadde sett sikkerhetssengen, og reagert på at den

var plassert der.

å skade seg selv ved å dunke hodet gjentatte ganger i

veggen. Både protokoller og samtaler med innsatte som

hadde vært på sikkerhetscelle, viser at mange hadde

hatt en følelse av å være forlatt og at de sterkt hadde

ønsket mer menneskelig kontakt med ansatte.

Dette har i flere tilfeller særskilt dreiet seg om innsatte

som hadde gitt utrykk for at de ønsket å ta sitt liv eller

som hadde utført selvskading. Selv når det gjelder

innsatte med akutt selvmordsrisiko, viser loggene at det

er begrenset menneskelig kontakt under disse tilsynene,

og at det sjeldent gjennomføres lengre samtaler.

I ett tilfelle ble en innsatt satt på sikkerhetscelle etter

å ha kommet med det som fremstår som en mindre

alvorlig kommentar til en betjent. Han forholdt seg

rolig i sikkerhetscella før han etter et døgn griset cella

til med avføring. Han syntes å bli stadig sykere under

oppholdet. Først etter tolv døgn ble den innsatte tatt ut

av sikkerhetscella og overført til et annet fengsel.

I andre tilfeller har tilsynsloggene beskrevet innsatte

som har skadet seg selv alvorlig.

Eksemplene viser hvilken voldsomt negativ innvirkning

sikkerhetscelleplassering kan ha, selv etter relativt kort

tid. De viser også at det kan ta altfor lang tid før innsatte

blir hjulpet ut av slike uverdige forhold.

Etter det ombudsmannen er kjent med, inneholder ikke

fengselsbetjentutdanningen opplæring i oppfølging

av innsatte som sitter på sikkerhetscelle eller er lagt

i sikkerhetsseng. Opplæringen er begrenset til hvordan

selve overføringen til sikkerhetscelle eller belteseng

skal gjennomføres. Vi har heller ikke sett at ansatte mer

systematisert får veiledning i dette. Heller ikke de nylig

reviderte retningslinjene fra Kriminalomsorgsdirektoratet

inneholder konkret veiledning i hvordan de ansatte skal

forholde seg til innsatte for å sikre et så skånsomt og

kort opphold som mulig. Dette er en alvorlig mangel.

For at det skal kunne gjennomføres etterfølgende

kontroll med ivaretagelsen av den innsatte, skal det

føres protokoll for hvert tilsyn. Retningslinjene har

tidligere ikke spesifisert hva protokollene skal inne-

holde, og det har flere steder vært mangelfull føring.

Vi har også funnet flere eksempler på at tilsyn ikke er

dokumentert, eller at det mangler sider i protokollen.

«De fant ut at jeg hadde selv

mordstanker. Jeg ble påført

håndjern og ble fraktet ned. Var

på kvelden etter at helsetjenesten

hadde gått. Det at de velger å sette

en på sikkerhetscelle som er så

depressiv vil jeg aldri kunne forstå.

Sitter der med lyset på hele tiden

fordi du kan ikke slå det av. Blir

bare tre ganger så dårlig i hodet.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

9.4 Bruk av sikkerhetsseng

CPT har anbefalt at Norge stopper bruk av sikkerhets-

senger i fengsel. Til tross for dette har de fleste av

fengslene som benytter sikkerhetscelle, også belte-

senger.

Innsatte som beltelegges i sikkerhetsseng er utsatt for

et inngrep med høy risiko for å bli påført traumer under

det som er en akutt livskrise. De har derfor behov for

tett oppfølging. Til tross for faren for både fysiske og

psykiske skader er det ikke krav om tilsyn fra ansatte

i straffegjennomføringsloven eller i forskrift. Tidligere

var det spesifisert i kriminalomsorgens interne retnings-

linjer at det kun var krav om tilsyn av fengselsbetjenter

minst én gang i timen når innsatte lå fastspent i belter.

Etter endringer i retningslinjene i mars 2019 er det nå

pålagt kontinuerlig tilsyn fra fengselsansatte.

207

Ved ett fengsel var sengen plassert slik at den belte-

lagte ikke kunne se om noen passet på ham (hodet

var plassert slik at den beltelagte så rett inn i et trangt

avlukke). Vi har også noen steder fått høre at ansatte

instrueres om å ikke snakke med beltelagte innsatte.

Begrunnelsen for dette er at den innsatte ikke skal

oppleve det som mer attraktivt å ligge i sikkerhetsseng

enn å være på sikkerhetscelle. Slike forhold kan

forsterke følelsen av hjelpeløshet og isolasjon under et

allerede svært inngripende tvangstiltak. Det vitner også

om manglende kunnskap om hvordan mennesker i en

slik krise bør møtes.

9.3 Bruk av sikkerhetscelle ved psykiske

kriser

Ombudsmannen har etter flere besøk erfart at innsatte

som vurderes til å ville ta sitt eget liv, plasseres på

sikkerhetscelle. Ved Åna fengsel var rundt 35 prosent

av alle innsettelsene i sikkerhetscelle i 2017 på grunn

av selvmordsrisiko eller selvskading. I Bergen fengsel

var det tilsvarende tallet 25 prosent. Plasseringer på

sikkerhetscelle ved selvmordsrisiko skjer både på natt-

og dagtid.

Isolasjon kan øke risiko for selvmord, selvskading og

utvikling av alvorlige psykiske lidelser (se også

kapittel

4.2

Helsemessige konsekvenser av isolasjon).

Å bruke

sikkerhetscelle som tiltak ved selvmordsfare er derfor

svært problematisk. Selv om den akutte faren for

selvmord og selvskading kan begrenses når en innsatt

«Jeg ble overrasket over å se

sikkerhetssenga der. Synes det var

ubehagelig med tanke på hvordan

jeg hadde det. Når jeg så den

senga med reimer, så skjønte jeg at

jeg kunne bli straffet enda litt mer.»

Innsatt i samtale med forebyggingsenheten

Vår gjennomgang av tilsynslogger for sikkerhetsceller

når innsatte overføres ved selvmordsfare eller selvska-

ding, har avdekket at innsatte ofte reagerer på situasjo-

nen med å bli helt stille og apatisk. Andre forsøker

206

Hammerlin, Y. (2009). Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler. Selvmordsforebyggende arbeid i fengsel, s. 109. Lillestrøm:

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS).

207 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7. Versjon revidert 15. mars 2019.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

9.5 Kontroll av bruk av sikkerhetscelle og

sikkerhetsseng

Fengselsleder skal motta rapport når tvangsmidler

er besluttet brukt. All bruk av tvangsmidler skal

årlig rapporteres til Kriminalomsorgsdirektoratet.

For sikkerhetscelle skal det fortløpende meldes til

regionalt nivå om opphold over tre døgn, og til Kriminal-

omsorgsdirektoratet ved bruk over seks døgn.

208

Bruk

av sikkerhetsseng som overstiger 24 timer skal meldes

til regionalt nivå, og til Kriminalomsorgsdirektoratet når

bruken overstiger tre døgn.

Det skal føres en egen protokoll for all bruk av tvangs-

midler. Fram til det kom nye retningslinjer fra Kriminal-

omsorgsdirektoratet i mars 2019, var det ikke krav til

innholdet i protokollene. Dette er nå endret, og det er

innført krav til protokollføring av en rekke viktige forhold,

inkludert bekledning, alle tilsyn, motivasjonssamtaler

og vurdering av om tiltaket skal fortsette.

209

Det er også

innført krav til protokollføring av klokkeslett for alle

tilsyn fra helsetjenesten. Vi har blant annet flere steder

sett at det har manglet informasjon om tidspunkt for

helsetjenestens tilsyn.

Dette gjorde det vanskelig både for fengselets ledelse

og for tilsynsmyndigheter å kontrollere om den innsatte

hadde fått helseoppfølgning.

Et gjentakende funn fra våre besøk er at vedtak om

bruk av sikkerhetscelle mangler en beskrivelse av hvilke

mindre inngripende tiltak som er forsøkt eller vurdert.

210

Ved enkelte fengsler har ombudsmannen funnet vedtak

som var begrunnet på en så mangelfull måte at det var

tvilsomt om lovens strenge krav for bruk av sikkerhets-

celle, var oppfylt.

211

Under ombudsmannens besøk til fengslene er det

funnet svakheter ved innholdet i flere av protokollene.

Mange steder er informasjonen mangelfull. Det er for

eksempel notert at vedkommende ligger i samme

stilling, uten at det fremgår om man har sett etter tegn

til pust eller bevegelse. Mange protokoller mangler

beskrivelser av hvordan den innsatte følges opp med

samtaler. Dette er spesielt viktig for å kunne vurdere

hvordan den innsatte følges opp, hvor mye menneskelig

kontakt den innsatte har, og hvordan fengselet jobber

systematisk med å få innsatte ut av sikkerhetscella.

I tillegg til svakheter i innholdet, har vi også funnet

store mangler i systemet for loggføring. Det er blant

annet funnet flere ulike systemer for protokollføring.

Den vanligste formen synes å være at tilsynet føres

fortløpende i en egen bok. I flere fengsler har sider

vært revet ut av tilsynsbøkene, eller det har manglet

sidetall slik at det var vanskelig å vurdere om loggen

var komplett. Noen steder er det usikkert hvor mange

dager den innsatte har vært i sikkerhetscella fordi

det mangler tidspunkt for avslutning. Vi har også sett

protokoller der absolutt alle tilsyn har vært gjennomført

nøyaktig på minuttet hver halvtime. Dette gir inntrykk av

at protokollen er forhåndsutfylt og ikke reflekterte det

reelle tilsynet.

I noen tilfeller føres protokoll på løse ark som settes

i ringperm sammen med en kopi av selve vedtaket.

Andre steder føres protokollen i et eget Word-dokument

for det enkelte oppholdet som gjøres om til en PDFfil

når oppholdet er avsluttet.

Enkelte fengsler fører tilsynet i saksbehandlings-

verktøyet KOMPIS. Når en innsatt ikke lenger sitter

i fengselet det gjelder, vil hverken fengselet selv eller

tilsynsrådet ha tilgang til informasjonen. I ett fengsel

førte noen ansatte tilsynet i KOMPIS, mens andre førte

tilsynet i en egen bok, flere førte begge steder, men ikke

alltid samme informasjon.

212

Alle disse løsningene har klare svakheter for muligheten

til å føre internt og eksternt tilsyn. Ombudsmannen har

blant annet påpekt at:

«Loggføring av tilsyn på sikkerhetscelle og sikker

hetsseng bør skje på en måte som sikrer korrekt og

fullstendig dokumentasjon og hindrer etterfølgende

korrigeringer».

213

Mangelfulle rutiner og et uklart system for proto-

kollføring har vanskeliggjort fengselets kontroll av

egen praksis, og gjort det umulig for tilsynsorganer

og Sivilombudsmannen å fullt ut utføre sine kontroll-

oppgaver. I flere av fengslene ombudsmannen har

besøkt, har tilsynsprotokollen avdekket at innsatte har

vært plassert på sikkerhetscelle uten at det er fattet

vedtak om dette. Andre steder har det manglet protokoll

fra oppholdet på sikkerhetscelle. Dette er svært alvorlig.

Det er sentrale myndigheters ansvar å få på plass

et etterprøvbart system for protokollføring av

sikkerhetscellebruk.

Hovedfunn

Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng innebærer

en svært høy grad av sansedeprivasjon og risiko for

helseskader. Våre funn viser flere eksempler på at

sikkerhetscelleplassering kan ha en voldsomt negativ

innvirkning, selv etter relativt kort tid. De viser også at

det kan ta altfor lang tid før innsatte blir hjulpet ut av

uverdige og uhygieniske forhold.

Funn fra våre besøk viser at innsatte mange steder ikke

gis den hjelpen de trenger av fengselet for å komme

seg ut av cella så raskt som mulig. Opphold på sikker-

hetscelle kan dermed bli lenger enn strengt nødvendig.

Det mangler opplæring og veiledning i hvordan ansatte

skal følge opp innsatte for å sikre et så skånsomt og

kort opphold som mulig.

Det er spesielt kritikkverdig at personer som er i en akutt

livskrise, og som ønsker å skade seg selv eller ta sitt

eget liv, plasseres på sikkerhetscelle uten betryggende

oppfølging.

Funnene våre, sett i lys av forskning, viser at risikoen

for skade er større der bakgrunnen for innsettelse er

en psykisk krise.

Innsatte som beltelegges i sikkerhetsseng, risikerer

å bli påført traumer under det som er en akutt livskrise.

De har derfor behov for tett oppfølging. Til tross for

faren for både fysiske og psykiske skader ved bruk av

sikkerhetscelle og belteseng er det ikke fastsatt krav

til tilsyn fra ansatte i straffegjennomføringsloven eller

i forskrift.

214

Mangelfulle rutiner og et uklart system for protokoll-

føring vanskeliggjør fengselets kontroll av egen praksis,

og hindrer tilsynsorganer og Sivilombudsmannen

i å utføre sine kontrolloppgaver.

Sikkerhetsseng.

212

208

209

210

211

Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7. Versjon revidert 15. mars 2019.

Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7.4. Versjon revidert 15. mars 2019.

Dette skal begrunnes i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 25.

Sivilombudsmannens rapporter etter besøk til Bergen fengsel 2. – 4. mai 2018, s. 16; Trondheim fengsel, 17.–19. mars 2015 s. 8.

213

214

Kriminalomsorgsdirektoratets oppdaterte retningslinjer, krever nå at føringer skal kvalitetssikres av fengselsleder og at protokollen skannes og

arkiveres i kriminalomsorgens arkivsystem Doculive. Det er imidlertid fortsatt uklart om de nye retningslinjene vil imøtekomme de bekymringer

sivilombudsmannen har hatt i forbindelse med protokollføring.

Sivilombudsmannens rapporter etter besøk til Telemark fengsel, Skien avdeling 2.–4. juni 2015 s.12 og besøk til Ullersmo fengsel, 29.–31.

august 2017, s. 21.

Etter endringer i retningslinjene i mars 2019 er det pålagt kontinuerlig tilsyn fra fengselsansatte. Se Kriminalomsorgsdirektoratet (2002).

Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7. Versjon revidert 15. mars 2019.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Helsetjenestens

oppfølging av isolerte

I Norge er helsetjenesten i fengselet drevet av

kommunene som primærhelsetjenesteyter, selv om den

er lokalisert inne i fengselet. Noen fengsler har også

tilstedeværende spesialisthelsetjeneste. Den såkalte

«importmodellen», der helsetjenesten er uavhengig av

kriminalomsorgen, legger til rette for helsepersonells

uavhengighet av kriminalomsorgen.

215

Importmodellen

skal sikre at helsepersonell aldri tar del i beslutninger

om, eller utøvelse av, straff.

Innsatte i fengsel har rett til et likeverdig tilbud om

helse- og omsorgstjenester som befolkningen ellers,

men vil i utgangspunktet ha større helseutfordringer og

hjelpebehov. For å være likeverdig må tjenesten derfor

tilfredsstille behov som kan være både kvantitativt og

kvalitativt annerledes.

Som beskrevet tidligere i denne meldingen, har staten et

særlig ansvar å sikre helsehjelp til innsatte (se

kapittel

3.3

Isolasjon og fellesskap

kapittel 8

Innsatte med økt

sårbarhet).

Dette er fordi de som er fratatt friheten, ikke

i samme grad som andre kan skaffe helsehjelp selv. Når

innsatte sitter i isolasjon, begrenses muligheten til selv

å oppnå kontakt med helsetjenesten ytterligere.

Det er et samlet ansvar for kriminalomsorgen og

helsetjenesten å sikre at innsatte mottar den helse-

hjelpen vedkommende trenger og har rett på. Det er

viktig at dette ansvaret ikke pulveriseres som følge av

ansvarsfordelingen mellom dem.

Menneskerettslige standarder om helsepersonells rolle og ansvar

Mangelfullt tilsyn og medisinsk oppfølging av isolerte innsattes helsetilstand kan føre til krenkelse av Den

europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 3.

216

Det må derfor være etablert et system med jevnlig

overvåking av isolerte innsattes fysiske og psykiske helsetilstand av helsepersonell i fengselet.

217

Mandelareglene

gir detaljerte standarder om helsepersonells rolle overfor frihetsberøvede personer som utsettes for isolasjon,

utelukkelse eller andre liknende inngrep.

218

Helsepersonell skal ikke ha noen rolle i beslutningen om bruk av restriktive tiltak.

219

Deres oppgave er å sikre jevnlig

medisinsk kontroll av den innsattes fysiske og psykiske helse så lenge isolasjonen varer. Helsepersonell skal tilse

isolerte allerede ved plassering i isolasjon og deretter daglig, og skal gi rask medisinsk hjelp og behandling.

220

Isolerte

innsatte bør vurderes av helsepersonell med særlig opplæring i å foreta vurderinger av psykisk helsetilstand.

221

‹

215

Helsedirektoratet (2013). Veileder for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel, s. 12.

216 EMDs dom 4. mars 2001 Keenan mot Storbritannia, avsnitt 109–116. Se også 9. juli 2007 Khider mot Frankrike, avsnitt 119–122; 21. juli 2005

Rohde mot Danmark, avsnitt 99; 25. juli 2013 Riviere mot Frankrike, avsnitt 63, 16. oktober 2008 Renolde mot Frankrike, avsnitt 120.

217 EMD 10. april 2012 Babar Ahmad mot Storbritannia, avsnitt 212. Se også FNs spesialrapportør mot tortur, rapport til FNs generalforsamling,

5. august 2011, A/66/268, avsnitt 100.

218

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Extract from 21st General report, Solitary confinement, 2011, CPT/Inf (2011) 28, avsnitt 62-63.

219 Mandelareglene, regel 46 nr. 1.

220 Mandelareglene, regel 46 nr. 1; De europeiske fengselsreglene, regel 43.2–42.3

221 FNs spesialrapportør mot tortur, 2011, A/66/268, avsnitt 100.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Enhver skadelig virkning på den innsattes fysiske eller psykiske helse skal straks rapporteres til ledelsen. Helse-

personellet skal gi råd til ledelsen dersom de anser det nødvendig å avslutte tiltaket av helsemessige årsaker.

222

De skal også ha myndighet til å gjennomgå regimet til innsatte som er ufrivillig utelukket fra fellesskapet for å sikre

at utelukkelsen ikke forverrer en medisinsk tilstand eller funksjonsnedsettelse.

223

Helsepersonell bør også under-

søke de fysiske omgivelsene for isolerte innsatte, inkludert hygiene og renhold på cella, temperatur, lysforhold og

ventilasjon samt innsattes mulighet til å ha fysisk aktivitet.

224

Helsepersonells fagetiske ansvar

Helsepersonell som har tilsyn med isolerte

innsatte, må være bevisst på at deres oppgave

er å følge opp den innsatte som pasient, og at de

ikke skal ha noen rolle i beslutningen om å bruke

isolasjon. Helsepersonells ansvar er utelukkende

å ivareta pasientens helse og velferd, i samsvar

med prinsippet om «primum non nocere»

– først av alt ikke skade.

Ifølge straffegjennomføringsloven § 38 andre ledd

skal «uttalelse fra lege (...) så vidt mulig innhentes

og tas i betraktning ved vurderingen av om det

skal besluttes bruk av sikkerhetscelle eller sikker-

hetsseng». Formuleringen kan bidra til å skape

inntrykk av at en lege bør være involvert i selve

beslutningen om å bruke tvangsmidler.

I ett fengsel fant vi at en legevaktlege hadde an-

befalt å opprettholde beltefiksering av en innsatt,

i strid med sin rolle som helsepersonell. Liknende

funn ble gjort under besøk til to andre fengsler.

Helsepersonellet bør alltid identifisere seg som

helsepersonell, og tydelig informere om sin rolle

og sitt ansvar overfor den innsatte som pasient.

Note: Sivilombudsmannens rapport etter besøk til

Telemark fengsel, Skien avdeling 2.–4. juni 2015,

s. 30. Sivilombudsmannens rapport besøk til

Stavanger fengsel. 16.–18. august 2016, s. 33–34.

10.1 Organisering av fengselshelsetjenesten

Det er kommunen der fengselet er plassert som har

ansvar for å gi de innsatte primærhelsetjenester, mens

det er de regionale helseforetakene som har ansvar for

å tilby spesialisthelsetjenester.

225

Våre erfaringer fra besøk til fengsler viser at ulik

organisering av helsetjenesten fra fengsel til fengsel

får konsekvenser for oppfølgningen og ivaretakelsen

av innsatte som er isolert. Der de større fengslene ofte

har flere sykepleiere og leger tilgjengelig, kan mindre

fengsler være avhengige av legevakt eller leger som går

i turnus og bare sjelden er i fengselet.

Det kan være en fordel at leger som er tilknyttet en

fengselshelsetjeneste, også utøver deler av sin praksis

utenfor fengselet for å sikre generell fagutvikling og

oppdatering. Samtidig er det viktig at den innsatte får

oppfølgning av en ansatt som er faglig oppdatert om

de særegne helsemessige forholdene som gjelder for

innsatte.

226

Leger som bare sjelden jobber i et fengsel,

vil ha dårligere forutsetninger for å avdekke og følge

opp isolasjonsskader.

10.2 Varsling til helsepersonell

Varsling av helsetjenesten skal sikre at helsetjenesten

kan bistå med forsvarlig helsehjelp, at eventuelle skader

påført under pågripelse eller overføring til restriktiv

avdeling eller sikkerhetscelle blir avdekket, og sørge

for at den innsatte ikke påføres helsemessige skader

av isolasjon. Spesielt viktig er det å sikre at mennesker

i akutte psykiske kriser, slik som ved selvmordsfare,

får umiddelbar helsefaglig vurdering og hjelp. Ett aktuelt

tiltak kan være overføring til psykisk helsevern, men

også annen helsehjelp uten overføring til et sykehus

kan være aktuelt. Denne vurderingen og hjelpen bør

komme raskt.

Straffegjennomføringsloven slår fast at lege uten

ugrunnet opphold skal varsles om utelukkelser fra

fellesskapet.

227

Før innsettelse i sikkerhetscelle eller

sikkerhetsseng sier loven at en uttalelse fra lege «så

vidt mulig» skal innhentes og tas i betraktning ved

vurderingen av om disse tvangsmidlene skal brukes.

I motsetning til ved utelukkelser fra fellesskapet er det

ingen lovpålagt plikt til å varsle lege etter at den innsatte

er plassert i sikkerhetscelle. Dette følger nå av de

reviderte retningslinjene til loven.

228

Til tross for at det

er lege som skal varsles, er det vanligvis sykepleiere ved

helsetjenesten som kontaktes. Dersom plasseringen

i isolasjon skjer utenfor helsetjenestens kontortid, blir

helsetjenesten normalt først varslet neste dag.

Sivilombudsmannen har i flere rapporter kritisert

denne praksisen.

229

10.3 Helseoppfølging av isolerte

Innsatte som er isolerte er i en særlig sårbar situasjon,

som krever grundig og uavhengig oppfølging av

helsetjenesten. Dette skyldes både de skadevirkningene

isolasjonen kan medføre, og at den innsatte er innelåst

på en celle uten mulighet til å kontakte helsetjenesten

selv. Noen innsatte er på grunn av helsetilstanden

ikke selv i stand til å be om hjelp. Helsetjenesten har

derfor en avgjørende rolle overfor disse. I tillegg til

å ivareta helsen til den innsatte, har helsetjenestenes

oppsøkende virksomhet også en preventiv funksjon.

230

Deres tilsyn og tilstedeværelse kan bidra til å redusere

mulighetene for at innsatte utsettes for integritets-

krenkelser.

Ifølge menneskerettslige standarder skal helsetjenesten

se til isolerte innsatte minst én gang per dag, Norsk

lovgivning mangler imidlertid krav om dette.

231

Straffegjennomføringsloven pålegger kriminalomsorgen

å varsle helsepersonell om noen former for isolasjon

(se over), men helsepersonellets oppfølgingsansvar

overfor isolerte er verken regulert i lov eller forskrift.

Helsedirektoratet har i en veileder om helse- og

omsorgstjenester til innsatte i fengsel gitt føringer

til helsepersonell om oppfølging av isolerte innsatte.

232

Helsedirektoratet anbefaler at helsepersonellet

«skal se til en innsatt på isolasjon når det er medisinske

grunner for tilsyn. Det kan være når den innsatte ber om

det, eller når opplysninger fra kriminalomsorgen eller

andre gir grunn til å tro at den innsatte har behov for

tilsyn».

222

223

224

225

226

227

Mandelareglene, regel 46 nr. 2.

Mandelareglene, regel 46 nr. 3.

FNs spesialrapportør mot tortur, 2011, A/66/268, avsnitt 101.

Helse- og omsorgstjenesteloven §3-9 og lov om spesialisthelsetjenesten § 2-1.

For en oversikt over tilgjengelig helsetilbud, se Helsedirektoratet (2017). Årsrapport 2017.

Straffegjennomføringsloven § 37 sjuende ledd. Menneskerettslige standarder bygger på at helsepersonell må få kunnskap om all bruk av

isolasjon, se Mandelareglene, regel 46 og De europeiske fengselsreglene, regel 42.2.

228 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7. Versjon revidert 15. mars 2019.

229

Se blant annet Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Åna fengsel, 13.–15. november 2017, s. 37 flg.

230

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Extract from 3rd General report, Health care services in prisons, 1993, CPT/Inf (1993) 12,

avsnitt 30.

231 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 38.7. Versjon revidert 15. mars

2019. Disse sier at innsatte på sikkerhetscelle eller i sikkerhetsseng «så vidt mulig skal ha tilsyn av helsepersonell minst én gang om dagen.

Når det gjelder innsatte som er utelukket fra fellesskapet, sier retningslinjene at fengselslegen «oppfordres til å se til den innsatte snarest»,

dersom opplysninger tyder på at innsatte er syk eller forøvrig trenger legehjelp.

232

Helsedirektoratet (2013). Veileder for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel, s. 44.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

For innsatte i sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng sier

veilederen tilsvarende at helse- og omsorgstjenesten

bør gi den innsatte helse- og omsorgstjenester dersom

hun/han eller kriminalomsorgen anmoder om det.

233

Dette er verken i tråd med De europeiske fengsels-

reglene eller FNs Mandelaregler.

234

Det er problematisk

fordi helseoppfølgning gjør den innsatte avhengig av at

fengselets ansatte formidler kontakt til helsetjenesten.

Veilederen tar ikke hensyn til at den innsatte er fratatt

muligheten til selv å si ifra. Vi har funnet eksempler i

flere fengsler på at helsetjenesten, til tross for doku-

mentert forespørsel fra innsatt på sikkerhetscelle og

sikkerhetsseng, ikke har oppsøkt den innsatte for å

vurdere behovet for helsehjelp.

De aller fleste fengselshelsetjenestene mangler rutiner

som sikrer at alle innsatte som er isolert får slikt tilsyn

minst én gang daglig, uavhengig av tilkalling fra feng-

selets ansatte. Det er særlig begrenset helseoppfølging

av isolerte utenfor fengselshelsetjenestens kontortid på

kveldstid og i helgene. Også i fengselshelsetjenestens

kontortider har vi sett at det ikke gjennomføres sys-

tematisk helsetilsyn av isolerte innsatte. Manglende

tilsyn fra helsepersonell ved bruk av sikkerhetscelle ble

kritisert av Europarådets torturkomité etter deres besøk

til Norge i 2018. CPT anbefalte innføring av tiltak for

å sikre at en ansatt i helsetjenesten alltid besøker de

som er innsatt på sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng

så snart som mulig etter at han/hun er informert om

plasseringen, og minst daglig fram til plasseringen

avsluttes. Dette bør være systematisk og aldri være

avhengig av fengselsansattes vurderinger. Anbefalingen

gikk til i alle fengslene komiteen hadde besøkt, samt

andre fengsler der tiltak er nødvendig.

235

Manglende helsetilsyn

I Åna fengsel var legevakt i Hå kommune ansvarlig

for oppfølgning alle dager etter klokken 1500 og

i helger. Fengselet hadde kun lege tre dager i uken.

De ansatte kunne ikke huske at legevakten i noe

tilfelle hadde kommet til sikkerhetscellene når

disse var i bruk utenfor helsetjenestens kontortid.

En gjennomgang av tilsynsprotokollene viste

en rekke tilfeller der innsatte hadde klaget over

smerter eller skader, men der det ikke var notert

at helsepersonell hadde vært tilkalt. Tvert imot

hadde innsatte fått melding om at de måtte vente

til helsepersonell var tilbake på jobb. I enkelte

tilfeller var det gått flere døgn mellom hvert tilsyn,

også i tilfeller der den innsatte åpenbart hadde

store psykiske plager eller hadde meldt fra om

fysiske skader. I ett tilfelle ba den innsatte flere

ganger om tilsyn fra helsepersonell. Det var ikke

notert tilsyn fra helsetjenesten før personen ble

overført til et annet fengsel seks dager senere.

Ved et annet tilfelle var en innsatt plassert i

sikkerhetscelle etter å ha satt fyr på sin egen celle.

Den innsatte hadde luftveisproblemer etter å ha

inhalert røyk og gasser fra brannen og gjennom-

gikk kontroll på legevakt. Det ble ikke protokollført

tilsyn fra helsepersonell de neste fire dagene etter

brannen på grunn av ferieavvikling.

Legekontor.

10.4 Behov for økt kunnskap og opplæring

av helsepersonell

Mange innsatte har sammensatte helsemessige utfor-

dringer som krever særlig kompetanse. Ansvaret for

fengselshelsetjenester er et kommunalt ansvar. Mange

kommuner har ikke faste leger tilknyttet fengselshelse-

tjenesten, mens andre har leger som er tilknyttet

fengselet i en lav stillingsprosent eller kun i kort tid. Det

er i dag svært lite kontakt mellom helsetjenestene i de

ulike fengslene, og ingen felles plattform verken i form

av nasjonalt kompetansesenter eller faglige nettverk, for

erfaringsutveksling eller faglig kvalitetsutvikling. Både

erfarne fengselsleger og de mer uerfarne er ofte enige

om at kunnskapen og kompetansen om fengselshelse

bør styrkes. Dette er spesielt viktig når det gjelder

kunnskap om skadevirkninger av isolasjon og helse-

personells oppgaver med å ivareta isolertes helse.

Sivilombudsmannens erfaringer fra besøk er at det er

behov for økt kunnskap og opplæring av helsepersonell

som er ansatt i fengselshelsetjenesten. Dette gjelder i

enda større grad ansatte ved kommunal legevakt, som

har ansvar for helseoppfølging av isolerte innsatte

utenfor fengselshelsetjenestens kontortider.

Hovedfunn

Våre funn viser at det er svært ulik praksis mellom ulike

fengsler for hvordan helsetjenesten følger opp isolerte

innsatte. Dette skyldes blant annet ulik organisering.

Det er viktig at helsetjenesten varsles og holdes

oppdatert om isolerte innsatte. Det er svakheter ved

varslingsrutinene i flere fengsler.

Norsk regelverk og praksis er ikke i samsvar med

internasjonale menneskerettighetsstandarder når det

gjelder krav til daglig helsetilsyn av isolerte innsatte. Vi

har i en rekke tilfeller avdekket at innsatte med til dels

alvorlige helseplager har vært isolert i lang tid uten

tilsyn fra helsetjenesten.

Det er et stort behov for økt kunnskap og opplæring av

helsepersonell som skal ivareta isolerte innsatte.

233

Helsedirektoratet (2013). Veileder for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel, s. 47.

234 Se Mandelareglene, regel 46 nr. 1 og De europeiske fengselsreglene 42.2.

235

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the Norwegian Government on the visit to Norway 2018, CPT/Inf (2019) 1, avsnitt 107.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Tilsyn og klageordninger

Effektive systemer og rutiner bør forebygge at innsatte

fratas fellesskap og isoleres unntatt i ekstraordinære

tilfeller og for så kort tid som mulig.

For at innsattes rettigheter skal ivaretas før, under og

etter isolasjon er det avgjørende at det finnes gode

kontrollsystemer.

11.1 Tilsyn

Menneskerettslige standarder om tilsyn

Mandelareglene og De europeiske fengselsreglene slår fast at det skal føres jevnlig tilsyn med fengslene. Begge

regelverk legger til grunn at det er nødvendig både med et internt system for jevnlige inspeksjoner som er underlagt

fengselsmyndighetene, og et system for tilsyn av et eller flere organer som er uavhengige av forvaltningen. Enhver

form for slik inspeksjon eller uavhengig tilsyn av fengsel og soningsforhold skal ha en omfattende tilgang til steder,

personer og informasjon for å kunne fungere som forutsatt.

236

Fordi bruk av isolasjon og tiltak som innebærer at innsatte er innelåst store deler av døgnet, utgjør en risiko for

umenneskelig og nedverdigende behandling, er det avgjørende at tilsynsorganer har bred tilgang til og informasjon

om alle forhold som kan innebære slik mangel på menneskelig kontakt.

237

Slik tilgang er av stor betydning for å

kunne vurdere om menneskerettslige krav og standarder er etterfulgt.

11.1.1 Tilsynsrådene

Etter straffegjennomføringsloven § 9 skal det opp-

rettes tilsynsråd som skal føre tilsyn med fengsler og

friomsorgskontor og med behandlingen av de domfelte

og innsatte. I henhold til retningslinjene til loven skal

det være tilsynsråd i hver av kriminalomsorgens fem

regioner. Disse skal føre tilsyn med fengslene og se til at

behandlingen av innsatte skjer i samsvar med gjeldende

rett. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som

skal oppnevne tilsynsrådenes leder, nestleder og minst

to medlemmer med varamedlemmer. Oppnevnelsen

gjelder for to år.

238

Det har i over 20 år vært diskutert om tilsynsråds-

ordningen i tilstrekkelig grad ivaretar domfelte og

innsattes rettssikkerhet.

239

I 1988 pekte fengselslov-

utvalget på tilsynsrådenes mangelfulle sammensetning,

at de foretok få besøk og at de manglet myndighet.

Ordningen ble i NOU 1988:37 Ny fengselslov, foreslått

opphevet.

240

Tilsynsrådene ble også omtalt i St.meld.

nr. 37 (2007—2008) Straff som virker.

‹

236 Mandelareglene, regel 83, 84 og 85. De europeiske fengselsreglene, regel 9, 92 og 93.

237 Essex paper 3: Initial guidance on the interpretation and implementation of the Nelson Mandela Rules, s. 92.

238

Forskrift om straffegjennomføringsloven § 3-7. Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer (Kriminalomsorgsdirektoratet (2002).

Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 9.1.Versjon revidert 27. oktober 2008.

239 Eskeland, S. (1989). Fangerett: en studie av rettssikkerhet ved fullbyrdelse av fengselsstraff, s. 458. Oslo: TANO.

240

NOU 1988:37 (1988). Ny fengselslov, s. 95. Oslo: Justis- og politidepartementet.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Departementet anbefalte der at tilsynsordningen burde

gjennomgås for å se i hvilken grad den er

«en aktiv kontrollinstans med kompetanse og ressurser

som sikrer tilstrekkelig innsyn i Kriminalomsorgens

virksomhet. Både praktiske og prinsipielle sider av

tilsynsvirksomheten bør vurderes».

241

Departementet signaliserte i etterkant av stortings-

meldingen at det skulle igangsettes en vurdering av

tilsynsrådene. Det har etter dette pågått en prosess på

departements- og direktoratsnivå, men denne har ikke

resultert i endringer i tilsynsrådsordningen. I Norges

sjuende rapport til FNs torturkomité, som ble oversendt

i 2011, skrev myndighetene at ordningen med tilsynsråd

ikke fungerte tilfredsstillende, og at ordningen måtte

gjennomgås.

242

Sivilombudsmannen opprettet i 2011 en sak av eget

tiltak for å se nærmere på tilsynsrådene.

243

I sin uttalelse

i 2013 konkluderte Sivilombudsmannen med at ordnin-

gen og tilsynsrådenes mandat hadde flere svakheter.

244

Gjennomgangen avdekket store forskjeller i hvordan de

ulike tilsynsrådene fungerte, og at mange av forskjellene

ikke syntes å være saklig begrunnet. Blant annet var det

forskjeller i hyppighet i besøk til de enkelte fengslene

og hvordan tilsynene ble gjennomført. Det ble pekt

på at det ikke syntes å være noe systematisk arbeid

fra sentralt hold med sikte på opplæring og erfarings-

overføring mellom nye og gamle medlemmer. Flere

tilsynsråd ble også oppnevnt for sent til at de kom

i gang med sine oppgaver ved periodens start. Det er

ikke gjort endringer i tilsynsrådsordningen i etterkant

av uttalelsen og dagens regelverk gir ikke klare rammer

for mandatet. Det gis heller ingen tydelige rammer for

hvordan tilsyn skal gjennomføres eller hvordan konkrete

henvendelser fra innsatte skal håndteres, selv om dette

er de mest sentrale delene av arbeidet til et tilsynsråd.

Tilsynsrådenes organisering ble igjen vurdert i

forbindelse med omorganisering av kriminalomsorgen

i 2016.

245

I lovproposisjonen og i senere dialog mellom

Kriminalomsorgsdirektoratet og Justis- og beredskaps-

departementet reises det også spørsmål ved ordnin-

gens uavhengighet. Kriminalomsorgsdirektoratet har

informert Sivilombudsmannen om at de i mai 2017

oversendte et utkast til nye retningslinjer for tilsyns-

rådene til Justis- og beredskapsdepartementet.

246

Direktoratet redegjorde i januar 2019 for tilsynsrådene,

etter bestilling fra departementet.

Besøkene ombudsmannen har gjennomført til fengsler

med høyere sikkerhet i perioden 2014–2018 og

dialog med tilsynsrådene, bekrefter svakhetene ved

tilsynsrådsordningen. Uklart mandat, sen oppnevning,

manglende opplæring og ulike arbeidsmetoder

karakteriserer fortsatt disse.

11.1.2 Tilsyn av fengselshelsetjenesten og deres

ivaretakelse av isolerte

Tilsynsrådene oppgir at svært mange av henvendelsene

til dem handler om forhold knyttet til helsetjenesten.

247

Dette fremgår også av tilsynsrådenes årsrapporter.

248

Det er imidlertid ikke tilsynsrådenes oppgave å føre

tilsyn med fengslenes helsetjenester.

249

Det er kommunen som har det administrative og faglige

ansvaret for helse- og omsorgstjenesten i fengsel. Hel-

setjenesten i fengslene har en svært viktig rolle i opp-

følgingen av innsatte som er isolerte eller utelukket fra

fellesskap. Som beskrevet i

kapittel 10

Helsetjenestenes

oppfølging av isolerte,

har Sivilombudsmannen ved flere

anledninger kritisert fengselshelsetjenestens oppfølging

av isolerte, utelukkede eller andre som i svært liten grad

har tilgang til fellesskap med andre innsatte. Dette gjel-

der blant annet at innsatte på sikkerhetscelle ikke har

fått tilsyn av helsepersonell minst én gang daglig, som

er kravet som følger av Kriminalomsorgsdirektoratets

retningslinjer og som gjelder for alle isolerte i henhold til

Mandelareglene.

Det også ved flere fengsler påvist manglende

prosedyrer for at fengselslegen varsles uten ugrunnet

opphold ved vedtak om utelukkelse fra fellesskapet,

eller at tilsyn fra eller kontakt med helsetjenesten ikke

er mulig utenfor «kontortid».

Det er Fylkesmannen som skal føre tilsyn med helse-

og omsorgstjenestene, alt helsepersonell og personell

som yter helse- og omsorgstjenester i fylket. Statens

helsetilsyn er overordnede faglige tilsynsmyndighet.

Det gjennomføres imidlertid ikke regelmessig tilsyn

med fengselshelsetjenesten i Norge. Fylkeslegene

gjennomførte sist et landsomfattende tilsyn for 18 år

siden (2001). Oppfølging av innsatte som var isolerte

eller utelukket fra fellesskapet, var ikke del av denne

systemrevisjonen.

250

11.2 Klage- og overprøvingsmuligheter

Menneskerettslige standarder om klageordning

Ifølge Mandelareglene skal bruk av isolasjon være underlagt uavhengig kontroll.

251

Det stilles også krav om effektive

eksterne systemer for klage og overprøving av enkeltsaker.

252

De europeiske fengselsreglene fastsetter at alle

innsatte som utsettes for sikkerhets- og trygghetstiltak som isolasjon, har klagerett.

253

Dersom klagen ikke tas til

følge, skal innsatte gis en begrunnelse og ha rett til å påklage vedtaket til en uavhengig myndighet. Reglene bygger

på Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis om retten til et effektivt rettsmiddel i Den europeiske

menneskerettighetskonvensjonens artikkel 13.

254

Det sentrale er at klageprosessen avsluttes med en endelig

bindende avgjørelse tatt av en myndighet som er uavhengig av fengselsvesenet.

255

Ved vurderingen av medlemsstatenes eksterne klageordninger har Den europeiske torturforebyggingskomiteen

(CPT) blant annet lagt vekt på uavhengighet og innsattes mulighet til deltakelse i klageprosessen.

256

Uavhengige

klageorganer må være «frakoblet og separate» fra de myndighetene som har ansvar for frihetsberøvelsen. Det er

ifølge komiteen «særlig viktig at de er, og oppfattes som, uavhengige». Klageordninger for frihetsberøvde bør gi

mulighet for direkte, trygg og konfidensiell kontakt og ivareta krav til rask, grundig og effektiv behandling.

257

Ifølge De europeiske fengselsreglene har innsatte rett til å søke juridisk veiledning vedrørende klagesaker, og

til å motta juridisk bistand når det er «nødvendig av rettferdighetshensyn».

258

241

Justis- og politidepartementet (2008). Straff som virker, s. 199. (St.meld.nr. 37 2007–2008) Oslo: Justis- og politidepartementet.

242 Combined sixth and seventh periodic reports of States parties due in 2011, submitted in response to the list of issues (CAT/C/NOR/Q/7)

transmitted to the State party pursuant to the optional reporting procedure (A/62/44, paras. 23 and 24), s 12.

243 Sivilombudsmannen, Tilsynsrådene inne kriminalomsorgen, brev 3. oktober 2011, Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Off.ref.nr. 2011/225.

244 Sivilombudsmannens uttalelse (2013): Undersøkelse av tilsynsrådsordningen i kriminalomsorgen. Sak 2011/225.

245

Justis- og beredskapsdepartementet (2016). Proposisjon til Stortinget med forslag til lovvedtak – Prop. 105 L (2015–2016).

246

Kriminalomsorgsdepartementet, brev 24. mai 2017 til Justis- og beredskapsdepartementet.

247 Sivilombudsmannens uttalelse (2013): Undersøkelse av tilsynsrådsordningen i kriminalomsorgen. Sak 2011/225.

248

Årsmeldinger tilsendt Sivilombudsmannen: Tilsynsrådet for kriminalomsorgens region sør-vest: Årsmelding 2016 og 2017; Tilsynsrådet for

kriminalomsorgens region sør: Årsmelding 2016 og 2017; Tilsynsrådet for kriminalomsorgen region nord: Årsmelding 2016 og 2017.

249

Justis- og politidepartementets undersøkelse av tilsynsrådene for kriminalomsorgen for årene 2007–2009 – anmodning om redegjørelse brev

12. januar 2012 til Sivilombudsmannen. Sak 2011/225.

250

Helsetilsynet (2002). Fylkeslegenes tilsyn med helsetjenestene i fengsler 2001 – oppsummeringsrapport. https://www.helsetilsynet.no/

globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2002/fylkeslegenes_tilsyn_helsetjenesten_fengsler2001_oppsummeringsrapport_

rapport_042002.pdf

251

Mandelareglene, regel 45 nr. 1: «Solitary confinement shall ... be subject to independent review”.

252 EMK art 6, 9 og 13. De europeiske fengeselreglene regel. 70.1, 92 og 93. Mandelareglene, regel 56, 57 og 84.

253 De europeiske fengselsreglene, regel 53 nr. 7.

254 EMD 12. mars 2008

Rodic og tre andre mot Bosnia og Herzegovina,

avsnitt 58.

255 Revised commentary to Recommendation CM/Rec (2006) 2 of the Committee of Ministers to Member States on the European Prison Rules,

European Committee on Crime Problems (CDPC), Council for Penological Co-operation, Strasbourg 22. Mai 2018, PC-CP (2018) 1 rev 2, s.58.

256

Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT), Report to the United Kingdom Government on the visit to United Kingdom 1994, CPT/Inf

(1996) 11, og Report to the Dutch Government on the visit to the Netherlands 1992, CPT/Inf (1993) 15, avsnitt 55.

257 Europarådet: Komiteen for torturforebygging (CPT) 27th General report 2017, CPT/Inf (2018) 4.

258 De europeiske fengeselreglene, regel 70.7.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

11.2.1 Klageordning

Det har tidligere vært diskutert om det bør opprettes en

uavhengig klageinstans for innsatte i Norge. Fengsels-

lovutvalget anbefalte i NOU 1988:37 at det skulle

opprettes en uavhengig klagenemd. Departementet

henviste den gang til at flere av høringsinstansene

støttet forslaget, men avviste dette ved å referere til at

en slik løsning ville «være kostnadskrevende og til dels

upraktisk» å etablere. Det ble istedenfor opprettet en

klageordning der den innsatte klager til det nærmest

overordnede organ til det som har truffet vedtaket.

I saker om isolasjon vil det normalt være til regionalt

nivå. Vedtak om isolasjon som i første instans blir

truffet på regionalt nivå, kan påklages til Kriminal-

omsorgsdirektoratet.

Vi går i denne meldingen ikke nærmere inn på klage-

ordningen, men understreker at det under samtaler

med innsatte ofte kommer fram at de kjenner godt

til klageadgangen, men at mange oppfatter det som

nytteløst å klage fordi sjansen for å få medhold er liten.

En effektiv klageordning er en sentral garanti for at man

skal kunne ivareta sine rettigheter.

Ombudsmannens gjennomgang av vedtak om

hel og delvis utelukkelse fra fellesskapet og bruk

av sikkerhetscelle i tidsrommet 2014–2018 viser

at begrunnelsene sjelden inneholder tilstrekkelig

informasjon om konkrete tiltak som har vært forsøkt,

eller om hvorfor disse ikke har vært betryggende. Dette

svekker den innsattes reelle mulighet til å gjøre seg

kjent med avgjørelsens innhold, og til eventuelt å kunne

påklage avgjørelsen på et opplyst grunnlag. Det er også

kortere klagefrister i kriminalomsorgen enn de tre ukene

som følger av forvaltningsloven. For vedtak om hel

utelukkelse fra fellesskapet eller bruk av tvangsmidler

er klagefristen sju dager.

11.2.2 Domstolsprøving

I prinsippet kan et vedtak overprøves ved en ordinær

domstol. Dette er imidlertid et virkemiddel som

benyttes i svært liten grad. En domstolsprosess er

økonomiske belastende og tidkrevende. Innsatte har

ikke, ved overprøving av administrative tvangsvedtak i

helse- og sosialsektoren, krav på fri rettshjelp ved over-

prøving av administrative tvangsvedtak for retten.

259

Den europeiske menneskerettighetsdomstol har slått

fast at en effektiv domstolsprøving kan innebære at

staten må sikre den innsatte advokatbistand.

260, 261

Vi går ikke nærmere inn på ordningen for domstols-

prøving i denne meldingen.

Hovedfunn

Tilsynsrådsordningen tilfredsstiller ikke standardene

fastlagt i De europeiske fengselsreglene eller Man-

delareglene. Det er ikke en ordning som sikrer et

systematisk og jevnlig tilsyn, med de rammer som er

nødvendig for å kunne ivareta innsattes rettsikkerhet

etter internasjonale menneskerettighetsstandarder.

At Norge mangler tilstrekkelige tilsynsordninger for

fengslene, har store konsekvenser for ivaretakelsen av

og muligheten for kontroll med forholdene for isolerte

innsatte.

Det gjennomføres heller ikke jevnlige tilsyn med

fengselshelsetjenesten, som har en viktig rolle i arbeidet

med isolerte innsatte.

259

Lov om fri rettshjelp § 16 og psykisk helsevernloven § 7-1.

260

Engbo, H. J., & Scharff, P. S. (2012): Fængsler og menneskerettigheder, s. 219. København:

Djøf Forlag.

261 EMD 9. oktober 1979

Airey mot Irland,

avsnitt 26.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Forebygging av isolasjon

Denne meldingen viser at mange innsatte er innlåst

på egen celle store deler av døgnet – med den risiko

for helsemessige skader dette medfører. Antallet som

utvikler skader og hvor alvorlige disse blir, øker som

nevnt med varigheten av isolasjonen. Det å bli utsatt

for isolasjon kan også føre til senere tilbaketrekking

og selvisolasjon (se

kapittel 4

Isolasjon er inngripende

og helseskadelig).

Den alvorlige skaderisikoen stiller

strenge krav til fengselets kapasitet til å forebygge

isolasjon.

Funnene avdekker at mangelen på menneskelig kontakt

i norske fengsler delvis er forårsaket av forhold som

kontrolleres av overordnet myndighet og delvis av

forhold fengslene selv kan kontrollere. Å sikre effektiv

forebygging er derfor en oppgave både for region,

direktorat og departementet, og for fengslene selv.

Våre funn tilsier at det er behov for å styrke arbeidet

i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner og

hendelser som resulterer i isolasjon.

Menneskerettslige standarder om forebygging

FNs torturkonvensjon pålegger medlemsstatene å iverksette effektive tiltak for å forebygge situasjoner som utgjør

risiko for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

262

Viktigheten av å forebygge krenkelser av det absolutte forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og

nedverdigende behandling eller straff var årsaken til at FNs medlemsstater i 2002 vedtok en egen tilleggsprotokoll

om forebygging. Tilleggsprotokollens fortale slår fast:

«at effektiv forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff fordrer

opplæring og en kombinasjon av forskjellige lovgivningsmessige, forvaltningsmessige, rettslige og andre tiltak».

263

Ifølge Mandelareglene bør fengslenes forebygging omfatte effektive tiltak for å forhindre konflikter og hendelser

som medfører uforholdsmessig isolasjon og innlåsing. Ledelsen i hvert enkelt fengsel bør bruke konfliktforebygging

eller andre tvisteløsningsordninger for å forhindre eller å løse konflikter.

264

Ansatte bør også ha opplæring

i forebyggende tiltak som forhandling og mekling.

265

‹

262

263

264

265

FNs torturkonvensjon artikkel 2 nr. 1 jf. 16 nr. 1. Se FNs torturkomité, generell kommentar nr. 2, Implementation of article 2 by States parties,

24. januar 2008, CAT/C/GC/2 og FNs underkomité for forebygging (SPT), The approach of the Subcommittee on Prevention of Torture to the

concept of prevention of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment under the Optional Protocol to the Convention

against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, 30. desember 2010, CAT/OP/12/6.

Valgfri protokoll til FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Mandelareglene, regel 38 nr. 1.

Mandelareglene, regel 76 c.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Både straffegjennomføringsloven §§ 37 og 38 kan

sies å inneholde implisitte krav om forebygging. Etter

§ 37 må tiltaket være «nødvendig». Dette innebærer

blant annet at det skal gjøres en vurdering av om

formålet kan oppnås ved hjelp av mindre inngripende

tiltak enn isolasjon.

266

Etter § 38 må det være «strengt

nødvendig», og det er et direkte krav i loven om at

«mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt

eller åpenbart vil være utilstrekkelig». Eksisterende

regelverk gir imidlertid ikke kriminalomsorgen en mer

overordnet plikt til systematisk å forebygge tvangstiltak

som isolasjon.

267

Kriminalomsorgen er pålagt «å legge

forholdene til rette for å avhjelpe negative følger av iso-

lasjon», og til å «forebygge eller bøte på skadelige følger

av utelukkelse fra fellesskap». Dette er noe annet enn å

forebygge at isolasjon brukes. I lys av Norges folke-

rettslige forpliktelser til å forebygge situasjoner som

utgjør risiko for tortur og annen grusom, umenneskelig

eller nedverdigende behandling eller straff, er dette en

svakhet ved dagens lovverk.

12.1 Overordnede myndigheters ansvar

Hovedoppgaven for overordnet myndighet når det

gjelder å forebygge bruk av isolasjon, er å gi det enkelte

fengsel rammer og vilkår som gjør det i stand til å

benytte isolasjon kun i ekstraordinære tilfeller (som

en siste utvei) og for så kort tid som mulig.

268

Effektiv forebygging er avhengig av at man vet hvor

tiltak bør iverksettes og på hvilken måte. For å vite

det må man ha god styringsinformasjon.

Kapittel 5

Manglende styringsinformasjon om isolasjon

har vist at

det er store og alvorlige mangler i informasjonen om tall

for vedtak om utelukkelse fra fellesskapet, og at mange

i realiteten er fratatt fellesskap uten at det foreligger

vedtak. Dette gjelder blant annet innsatte som er isolert

av økonomiske eller praktiske årsaker (se

kapittel 6.1

Faktisk isolasjon),

og selvisolerte som Kriminalomsorgs-

direktoratet mener det ikke skal fattes vedtak for (se

kapittel 6.3

Selvvalgt isolasjon).

kapittel 6

Omfattende isolasjon og manglende

fellesskap,

vises det til at et stort antall innsatte som

er innelåst mer enn 16 timer på egen celle, sitter på

avdelinger som er definert som fellesskapsavdelinger.

En etablering av nasjonale minstestandarder for

fellesskap, etter mønster fra våre naboland, må antas

å ville forebygge mye av denne isolasjonen.

På samme måte mangler det sentrale føringer og

retningslinjer for hvordan det enkelte fengsel skal

arbeide for å forebygge selvisolasjon eller isolasjon som

konsekvens av selvmordsrisiko (se

kapittel 9.3

Bruk av

sikkerhetscelle ved psykiske kriser).

Kriminalomsorgens

retningslinjer for forebygging og håndtering av selv-

skading, selvmordsforsøk og selvmord i fengsel gir liten

veiledning i hva ansatte konkret skal gjøre for å hindre at

innsatte som vurderes som selvmordsnære, plasseres

i isolasjon. Det samme gjelder hvordan de kan følges

opp for å sikre menneskelig støtte og ivaretakelse.

Kriminalomsorgen mangler også pålitelige tall på

selvmordsforsøk i norske fengsler.

269

Slike tall kan være

viktig styringsinformasjon for å få et helhetlig bilde av

situasjonen i et fengsel og den generelle helsen til de

innsatte. Dette har igjen betydning for forebygging av

isolasjon.

Vår gjennomgang av vedtak om hel og delvis ute-

lukkelse fra fellesskapet og bruk av sikkerhetscelle

i tidsrommet 2014–2018 viser at begrunnelsene sjelden

dokumenterer tiltak for å forebygge utelukkelse og

isolasjon. Begrunnelsene preges av standardfraser

som at «alternative tiltak har vært forsøkt/er åpenbart

umulig», uten at de konkrete tiltakene er beskrevet.

Dette tilsier behov for en mer systematisk tilnærming

fra overordnet myndighet, blant annet om når vilkårene

etter straffegjennomføringsloven § 37 er oppfylt og

hvordan vedtak begrunnes.

Fengslene er forpliktet til å rapportere langvarige

utelukkelser og sikkerhetscelleplasseringer til regionen

(etter henholdsvis fjorten og tre døgn) og til Kriminal-

omsorgsdirektoratet (etter henholdsvis 6 og 42

døgn). Sivilombudsmannen er ikke kjent med at disse

tallene brukes systematisk for å sikre at alle fengslene

overholder de samme strenge vilkår for vedtak etter

straffegjennomføringsloven §§ 37 og 38, og for at det

iverksettes alternative, mindre inngripende tiltak når det

er mulig. Disse tallene vil dessuten mangle for mange

som sitter isolert over lang tid, herunder selvisolerte

som det ikke er fattet vedtak for. Dette svekker

muligheten for systematisk forebygging.

12.2 Fengslenes ansvar

God styringsinformasjon er viktig også for fore-

byggingsarbeidet i det enkelte fengsel. En forutsetning

for dette er imidlertid at registreringene av omfang gir

et reelt bilde av situasjonen. Også i denne sammenheng

er manglende kunnskap om omfanget av den reelle

isolasjonen, et klart problem.

I flere fengsler har vi funnet eksempler på at ledelsen

ikke er kjent med de faktiske innlåsingsrutinene for

fengselets avdelinger. Det synes videre å variere fra

fengsel til fengsel hvor kjent ledelsen er med omfanget

av utelukkelsesvedtak og hvordan disse fordeler seg på

de ulike avdelingene. Manglende registrering av selv-

isolasjon vil også gi ledelsen svekket informasjon om

den reelle situasjon. Dette medfører blant annet at det er

store variasjoner i hvor aktivt den lokale ledelsen arbeider

for å redusere omfanget av innlåsing på egen celle.

Våre funn viser at noen fengsler er overrepresentert

ved bruk av ulike former for isolasjon. Blant annet er

det store forskjeller mellom fengslene når det gjelder

antall innsatte som isolerer seg selv (se

kapittel 8.1

Innsatte som selv velger isolasjon).

Også tallene for

utelukkelser og plassering på sikkerhetscelle viser store

forskjeller mellom fengslene, der enkelte skiller seg klart

ut, også over tid. Årsakene kan være sammensatte.

Noen fengsler mottar flere krevende innsatte enn

andre, eller har en større andel fengselsplasser uten

tilrettelagt fellesskap. Imidlertid er utslagene så store at

det er sannsynlig at omfanget også påvirkes av lokalt

lederskap og kultur i det enkelte fengsel.

270

266 Kriminalomsorgsdirektoratet (2002). Retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven, avsnitt 37.6. Versjon revidert 2.april 2019.

267

Se straffegjennomføringsloven § 3 og forskrift om straffegjennomføring § 3-35. For sammenlikning se Forskrift om rettigheter og bruk av tvang

under opphold i barnevernsinstitusjon (rettighetsforskriften) § 12.

268 En arbeidsgruppe er nedsatt av Kriminalomsorgsdirektoratet for å legge fram forslag til tiltaksplan for å forebygge bruk av isolasjon.

Innholdet i planen var ikke kjent da denne meldingen ble sluttført.

269

270

Kriminalomsorgsdirektoratet, Informasjon om selvmord i fengsel – oppfølgende orientering knyttet til registrering av selvmordsforsøk, brev 8.

august 2018 til Sivilombudsmannen.

Behovet for at fengselsleder gis en klarere og mer sentral rolle, påpekes også i rapport tilsendt Sivilombudsmannen: Kriminalomsorgsdirektoratet

(2015). Rapport om utelukkelser i kriminalomsorgen, s. 11.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

En utfordring kan være at myndigheten til å beslutte

isolasjon i stor grad er delegert fra fengselsleder til

operativ førstebetjent, inspektør eller vaktleder.

271

Selv om delegasjon av slike beslutninger kan være

nødvendig, må fengselsledelsen forventes å holde

seg løpende orientert om utviklingen i sitt fengsel

og vurdere tiltak.

Forebygging stiller også krav til at tiltak avsluttes med

en gang vilkårene for isolasjon ikke lenger er oppfylt,

og at det aktivt arbeides med å gå over til mindre inn-

gripende tiltak. I flere fengsler har vi funnet langvarige

sikkerhetscelleopphold, enkelte helt opp i 16 døgn.

Et flertall av tilsynsprotokollene for sikkerhetscelle har

store mangler når det gjelder å dokumentere løpende

arbeid for å opprette en god dialog eller på andre

måter skape forhold som gjør det mulig å overføre den

innsatte tilbake til egen celle (se

kapittel 9.5

Kontroll av

bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng).

Sivilombudsmannen har blant annet anbefalt aktivt

å bruke samtale og mulighet for å gå ut i frisk luft for

å skape en god dialog med innsatte for å fremskynde

tilbakeføring til ordinær fengselscelle. Vi har også

anbefalt at det ved langvarig utelukkelse fra fellesskapet

bør utarbeides en plan for raskest mulig tilbakeføring.

Storbritannia: veileder om isolasjon

Storbritannias nasjonale forebyggingsorgan

utga i 2017 en omfattende veiledning i hvordan

isolasjon burde forhindres av ansvarlige

myndigheter. Det ble spesielt lagt vekt på

forebygging av isolasjon:

Detaining authorities should aspire to prevent

or eliminate the use of isolation by focusing on

the root causes of incidents that lead to its use,

with a specific focus on repeated episodes and

self-isolation.

Note: UK NPM, Guidance: Isolation in detention,

januar 2017.

Hovedfunn

Våre funn viser at det er behov for å styrke arbeidet

i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner og

hendelser som resulterer i isolasjon. Eksisterende regel-

verk gir ikke kriminalomsorgen en plikt til systematisk

å drive slik forebygging. I lys av Norges folkerettslige

forpliktelser til å forebygge situasjoner som utgjør

risiko for tortur og annen grusom, umenneskelig eller

nedverdigende behandling eller straff, er dette en

svakhet ved dagens lovverk.

Mangelen på styringsinformasjon svekker både

fengslenes og overordnete myndigheters evne til

å forebygge bruk isolasjon på en effektiv måte.

På samme måte mangler det sentrale føringer og

retningslinjer for hvordan det enkelte fengsel forventes

å arbeide for å forebygge selvisolasjon eller isolasjon

som konsekvens av selvmordsrisiko. Manglende

nasjonale minstestandarder for fellesskap svekker

også muligheten til å forebygge isolasjon og isolasjons-

skader. Det samme gjør mangelen på opplæring og

veiledning i hvordan ansatte skal følge opp innsatte

på sikkerhetscelle for å sikre at oppholdet blir så kort

som mulig.

271

Rapport tilsendt Sivilombudsmannen: Kriminalomsorgsdirektoratet (2015). Rapport om utelukkelser i kriminalomsorgen, tabell 2.4.

Oversikt over antall beslutningstakere og grad.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Del III

Anbefalinger

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Særskilt melding til Stortinget

Dokument 4:3 (2018/19)

Anbefalinger

De samlede funnene som er presentert i meldingen,

tegner et alvorlig bilde av bruken av isolasjon i norske

fengsler. Funnene viser at omfanget av isolasjon er

stort, og at det er en betydelig risiko for at de isolerte blir

utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling.

Helt siden våre første besøk til fengsler i 2014 har vi

sett at bruken av isolasjon i norske fengsler er meget

bekymringsfull. Vi har ved flere anledninger presentert

våre funn og anbefalinger for Justis- og beredskaps

departementet, Helse- og omsorgsdepartementet

og underliggende direktorater. For å sikre en praksis

i samsvar med menneskerettslige standarder, mener

ombudsmannen at det er behov for mer gjennom-

gripende endringer enn de tiltakene som er iverksatt

av myndighetene så langt.

For å sikre at innsatte i norske fengsler ikke utsettes

for isolasjon som kan føre til krenkelse av forbudet

mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller

nedverdigende behandling eller straff, anbefaler

Sivilombudsmannen at Stortinget ber regjeringen

iverksette følgende tiltak:

›

Sikre pålitelige og offentlig tilgjengelige data over

omfanget av isolasjon i norske fengsler.

›

Etablere en nasjonal standard som sikrer at innsatte

hver dag har mulighet til å tilbringe minst åtte timer

i sosialt fellesskap med meningsfulle aktiviteter.

›

Endre straffegjennomføringslovens bestemmelser,

slik at disse sikrer at:

• isolasjon kun skal benyttes i ekstraordinære tilfeller

og for så kort tid som mulig

• alle som blir isolert, får oppfølging i samsvar med

menneskerettslige standarder

• isolasjon i 22 timer eller mer i døgnet forbys i de

tilfeller som angis i Mandelareglene

›

Fremme forslag om en plikt i lov eller forskrift til

å forebygge bruk av isolasjon i fengslene.

›

Styrke tilsynsordningen i kriminalomsorgen ved å

lovfeste et mandat som sikrer systematisk og jevnlig

tilsyn i tråd med internasjonale menneskerettighets-

standarder.

›

Sørge for at det etableres felles faglige retningslinjer

for å sikre forsvarlig oppfølging av isolerte innsatte.

›

Utarbeide en plan for nedstenging eller tilpassing

av alle fengselsavdelinger som i dag ikke er tilrettelagt

for fellesskap.

›

Revidere nasjonal veileder for helse- og omsorgs-

tjenester for innsatte i fengsler, slik at denne sikrer

at isolasjonsskader identifiseres og isolerte innsatte

ivaretas.

›

Lovfeste helsetjenestens oppfølgingsansvar av

isolerte, slik at innsatte som er isolert eller utelukket,

blir fulgt opp av helsepersonell daglig.

›

Sørge for at fengselshelsetjenestene får en styrket

felles faglig plattform, med spesielt fokus på

kompetanse om innsattes særlige helseutfordringer,

isolasjon og isolasjonsskader.

B 71 - 2019-20 - Bilag 1: Henvendelse af 26/5-20 fra Dignity og Kriminalforsorgsforeningen om brug af strafceller i danske fængsler

Design: Miksmaster Creative, www.miksmaster.no

Besøksadresse: Akersgata 8, Oslo

Postadresse: Postboks 3 Sentrum, 0101 Oslo

Telefon: 22 82 85 00

Grønt nummer: 800 80 039

Epost:

[email protected]