PDF to HTML - Convert PDF files to HTML files

Kulturudvalget 2014-15 (1. samling)
KUU Alm.del Bilag 59
Offentligt

The Norwegian Parliamentary Research Service

ECPRD request no: 2637

Parliament requester: Denmark

Date:

23 September 2014

Researcher: Turid Urke

Our reference no: 2014311

Request:

1. Do you have legislation about compensation responsibility for defamation and

privacy violation of individuals exposed in the press?

2. Who has the right to take proceedings?

3. What is the compensation level for injuries to a person’s reputation? Based on data from

recent years

4. What is the level of sentencing of media regarding publishing of incorrect stories?

5 .Do you have an independent institution outside the Courts dealing with cases in relation to

privacy violation from media?

6. Do you have any experiences about measure of compensation for injury dependent on the

economic income of the convicted? If yes what are the experiences?

MEDIA OG BRUDD PÅ PRIVATLIVETS FRED

Spørsmål 1. Har dere lovgivning om erstatningsansvar som kompensasjon for

pressens brudd på privatlivets fred?

Svar:

Ja, vi har regler i straffeloven § 390 og i skadeserstatningsloven § 3-6. Ifølge

Straffeloven

§ 390 kan den som krenker privatlivets fred straffes med bøter eller

fengsel inntil 3 måneder. Straffeloven § 390 lyder slik:

«Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets

fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.

§§ 250 og 254 får tilsvarende anvendelse.

Er forseelsen forøvet i trykt skrift, kan inndragning besluttes i samsvar med § 38.

Offentlig påtale finner bare sted når det begjæres av fornærmede og finnes

påkrevet av almene hensyn.»

Endret ved lover 10 mars 1939 nr. 1, 12 des 1958 nr. 1, 23 mars 1973 nr. 17.

Skadeserstatningsloven

§ 3-6 gir regler om erstatning for ærekrenkelse og lyder slik:

«(erstatning

for ærekrenking og krenking av privatlivets fred.)

Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist

uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik

erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og

PDF to HTML - Convert PDF files to HTML files

forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning

(oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens

tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det

samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige

grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere

oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig. Norsk Rikskringkasting hefter

på tilsvarende måte når noen som handler i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter

første ledd for sending i kringkastingen. Det samme gjelder for annen institusjon som

driver kringkasting.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til

fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling

etter straffelovens § 130.

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den

som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende

gjelder for kringkastingssending.»

Endret ved lov 13 juni 1980 nr. 36. Endres ved lov 20 mai 2005 nr. 28 (ikr. fra den tid som fastsettes ved lov) som

endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

Spørsmål 2. Hvem har rett til å gå til sak?

Svar:

Det fremgår av straffeloven § 390, 3. ledd at offentlig påtale skjer bare når det begjæres

av fornærmede

det er påkrevd av allmenne hensyn.

Etter skadeserstatningsloven (skl.) § 3-6 kan den fornærmede sette fram krav i

forbindelse med ærekrenkelsessak med krav om straff og/eller mortifikasjon. Den

fornærmede kan også reise erstatningskrav etter skl. § 3-6 som sivil sak.

Spørsmål 3. Hva er kompensasjonsnivået for skader på en persons gode navn og

rykte? Basert på data fra de senere årene

Svar:

Vi har vært i kontakt med Norsk Redaktørforening (NR), som har gitt oss følgende

informasjon:

Fellende dommer (med erstatningsutbetaling) i injurie-, foto- og privatlivssaker mot

norske medier etter år 2000:

PDF to HTML - Convert PDF files to HTML files

År

2001:

2002:

2003:

2004:

Saksøkt

Finnmarken

Dagbladet

Bergensa.

TV2

Bergens T.

Se ogHør

Saksnavn hos NR

Trakasseringssaken

Tannbittsaken

Pornodømtsaken

Mistenktsaken

Fengslingsfotosaken

Big Brother-saken

Resultat

Oppr. 50.000

Oppr. 10.000

Oppr. 100.000

Oppr. 250.000

Bot 10.000

Oppr. 420.000

Bot 10.000

Oppr. 120.000

Oppr. 500.000

Oppr. 200.000

Domstol

Hålogaland lmr

Oslo tingrett

Bergen tingrett

H.rett

Bergen tingrett

H.rett

(210.000 x 2)

Trondenes tingrett

H.rett

Borgarting lmrett

H.rett

NRK-TV

Intervjufilmsaken

Memo

Memo-saken åvl

Cupido

Cupido-saken

Cosmopol.

Kjærestevoldsaken

(NB! Anket – ikke rettskraftig!)

2014: Dagbladet

Ambulansesaken

2006:

2009:

2013:

I tillegg er det noen få saker som har blitt forlikt, etter at den rettslige prosessen var

innledet. Det gjelder Fredly-saken (Arne Fredly mot Dagens Næringsliv), Amoksaken

(Øystein Stray Spetalen mot Dagbladet) og Kreftoperasjonssaken (Grethe Kausland mot

VG). Dette gjelder altså der hvor det er utbetalt erstatning eller ilagt bøter, ikke de rene

mortifikasjonssakene – hvor det kun blir avsagt dom for at utsagn er ”døde og

maktesløse”.

Spørsmål 4. Hva er nivået for straff for media angående publisering av ukorrekte

saker?

Svar:

Norsk Redaktørforening svarer at straff i praksis knapt har vært i bruk når det gjelder

”uriktige historier” eller ærekrenkelser. Den siste som ble idømt fengselsstraff for

ærekrenkelser var redaktør Trygve Hegnar som fikk betinget fengsel for ærekrenkelser i

den såkalte Obos-saken. Den siste som ble pekuniært straffet var en redaktør i

Lofotposten som i 1995 fikk en bot på kr 5.000 for ærekrenkelser mot en lokal politiker.

Ærekrenkelser er for øvrig tatt ut av den nye straffeloven (ikke trådt i kraft ennå), og vil

– når den trer i kraft – kun være et sivilrettslig spørsmål, slik det i praksis er i dag. De to

bøtesakene i listen ovenfor, gjelder brudd på fotograferingsforbudet i straffesaker og er

rettergangsbøter.

Lmr = lagmannsrett

H.rett= Høyesterett

PDF to HTML - Convert PDF files to HTML files

Spørsmål 5. Har dere en uavhengig institusjon utenfor domstolene som tar for seg

saker til pressens brudd på privatlivets fred?

Svar:

Ja, i Norge har vi Pressens faglige utvalg (PFU) som er opprettet av Norsk

Presseforbund og som får sine utgifter dekket av dette. PFU består av syv medlemmer;

fire fra pressen og tre fra allmennheten.

PFU har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norske medier

(trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). Som et ledd i dette arbeidet vurderer

PFU klager over norske mediers atferd og avgir uttalelser som offentliggjøres.

Utvalget kan også vurdere klager over institusjoners, organisasjoners, bedrifters og

personers behandling av presse og pressefolk under deres utøvelse av sin

informasjonsoppgave.

Sekretariatet i PFU utarbeider et saksdokument med et sammendrag av det påklagede

forhold og de utvekslede tilsvar, samt forslag til uttalelse, dvs. en innstilling. På

bakgrunn av det skriftlige materialet formulerer utvalget en uttalelse som konkluderer

med “brudd” eller “ikke brudd” på god presseskikk. I noen tilfeller kan en uttalelse

konkludere med at forholdet er kritikkverdig.

Når det foreligger en “fellende” eller “kritisk” uttalselse, plikter publikasjonen/mediet å

offentliggjøre denne snarest, på et godt synlig sted i publikasjonen eller i relevant

sendetid.

Spørsmål 6. Har dere noen erfaring med utmåling av kompensasjon for skader

avhengig av den dømtes økonomiske situasjon? Hvis ja, hva er erfaringene med

det?

Svar:

Norsk Redaktørforening svarer at dette generelt ikke er noe tema. Det er rimeligheten i

kravet som er det sentrale, ikke at erstatningen skal fungere som straff for det mediet

som er saksøkt, jfr. det som er sagt om dette ovenfor.

Kilder: oppgitt underveis i notatet