På Rikshospitalet avgjør trepersoner skjebnen til alle somvil skifte kjønn i Norge.– Du får ja eller nei. Hvis du får nei, går livetditt under, sier Ole.Ole trer vinterparkasenover hodetunder avgangstavlen på Oslo Sentralbanestasjon.Han møter ingen skuende blikk eller nysgjerrigekommentarer fra folkemassen rundt. Det er ingent-ing som antyder at de ser det han selv vet så godt:Ole ble født i en kvinnekropp. Da han var barn, vardet å leve ut kjønnet sitt det verste han visste. Hanklippet håret kort som femåring, forsøkte å stå ogtisse selv om han var jente, og han spurte moren sinom hvorfor han hadde jentenavn.– Det er mange som tror at barn ikke tenker overkjønn på denne måten, men det vet jeg at jeg gjordeallerede fra jeg var fem år.Bryster, livmor og eggstokker er operert bort. Injek-sjoner med det mannlige kjønnshormonet testos-teron hver tredje måned har gitt ham skjegg, grovrøst og brede skuldre. Igjen står en mann som ikkeskiller seg fra de mange mennene som passerer hampå togstasjonen. Derfor vil han ikke stå frem medsitt egentlige navn – han vil ikke bli oppfattet somnoe annet enn den mannen han er i dag. Ole fikkendret kjønnet sitt hos Nasjonal behandlingstjenes-te for transseksualisme på Rikshospitalet. Det erdit han skal i dag. Han er rolig, han har fått all be-handlingen han ønsket seg. Det er ingen selvfølge iNorge.

– Det er mange som føler at de må lyve for å

komme gjennom systemet. Grunnen er at de fryk-

ter et nei. Det er noe galt med systemet.

Lite visste han, da han som 21-åring stod aleneutenfor glassdørene til Rikshospitalet, om at hanher skulle føle seg presset til å lyve for å få en behan-dling som blir betegnet som “lite medmenneskelig”av flere interesseorganisasjoner og utenforståendehelsepersonell. At han skulle møte behandlere meden ubestridelig makt og som stilte krav til at hanlot seg kastrere for å få endret personnummeret sitt,og bli mann – også juridisk. Hadde Ole reist overgrensen til Sverige, ville et lovverk regulert hansrett til å skifte kjønn, og ikke medisinere som herhjemme. Han ville ha kunnet oppsøke ti forskjelligeklinikker for å få hjelp.

I Norge finnes det bare én – på Rikshospitalet.

Der, i innerste korridor på psykosomatisk avde-

ling hviler pasientenes framtid i hendene til tre

personer. De er de eneste som kan gi transper-

soner en inngangsbillett til behandling. Kun der

kan de få diagnosen som gir dem rett til hormon-

behandling og kirurgi. Retten til å skifte kjønn.

tikere, journalister og kjønnsopererte sitter Ole påen av stolene. Det samme gjør hele Norges «rik-stranse» Esben Esther. Ekstra stoler blir båret inntil det lille auditoriet på Bislett – ingen hadde troddat så mange skulle fatte interesser for et så smalt felt.Konklusjonen i rapporten: Alarmerende få, både ihelsevesenet og i samfunnet generelt, vet nok omkjønnsidentitet. Dette har ført til at helsetilbudeter altfor dårlig. Forskeren bak rapporten, førstea-manuensis ved Høyskolen i Lillehammer Janneckevan der Ros, er bekymret for de anslagsvis 20.000transpersonene som lever i Norge. For dem er selv-mord en overhengende statistisk fare. En neder-landsk rapport viser at 70 prosent av alle transper-soner har vurdert å ta sitt eget liv.

– Får du nei fra Rikshospitalet er det over og ut,

sier rapportforfatteren van der Ros om hvilke er-

faringer hennes informanter har hatt fra behan-

dlingen i det norske helsevesenet.

Rikshospitalet oppgir selv at 50 til 70 prosent avderes pasienter har tilleggslidelser som angst ogdepresjon.

Menn kledd i kjole, ko-rtklipte damer uten bryster, forvirrede menneskerpå jakt etter identitet og oppmerksomhet. Det ermange som mener sitt om hvem de transseksuelleer, men i helsevesenet er transseksualisme en medi-sinsk diagnose på lik linje med andre sykdommer.Det er ingen som ønsker seg en diagnose, sier be-handlerne på Rikshospitalet. Men for mange trans-seksuelle så er det faktisk slik. For å få noen somhelst behandling, må Rikshospitalet gi pasienten di-agnosen F64.0, transseksualisme. Veien til dit kanta flere år. Noen får ikke sitt «ja» før det er for sent.

– Skal man komme seg i gjennom denne behan-

dlingen så må man være sterk, sier Ole.

Nesten to tiår etter at Ole klippet jentehåret gutte-kort, møter han psykologen Elsa Almås. Han for-teller henne at han er født i feil kropp, og han blirtrodd. Etter bare to timer hos Almås får han henvis-ningen han trenger. Like etter står en mann i kvin-nekropp foran dørene til Rikshospitalet. Ole skalmøte behandlerne på sykehusets Nasjonal behan-dlingstjeneste for transseksualisme for å bli utredet.Utredningen vil ta minst ett år. I løpet av den tidenmå han overbevise dem om at kvalifiserer for å fådet han ønsker mest – diagnosen transseksualisme.Når han får møte behandlerne holder han derfortilbake om tunge tider og manglende støtte fra derundt ham. Han er redd behandlingstiden skal blifor lang om han er ærlig.

ledet den lille gruppen. Sammen med sykepleierenKjersti Gulbrandsen og psykolog Marthe Oppsal ut-gjør de teamet som avgjør, med bistand fra et knippeandre behandlere på Rikshospitalet, hvorvidt pasien-tene kvalifiserer til diagnosen og til behandling. Sp-esialsykepleier Gulbrandsen mener det ikke gagnerpasientene å være uærlige under utredningen.– Det er jo en myte at hormoner og kirurgi fungerersom antidepressiva. Dette mennesket må fungere, fordet er en stor påkjenning å gå gjennom behandling.Men så skal jo disse menneskene leve med sin diag-nose resten av livet. Du behandler deg i prinsippetikke ut av transseksualismen, men du kan dempesymptomene.Hun mener de må være strenge, slik at de skal unngåå behandle mennesker som ikke oppfyller diag-nosekravene. Likevel blir behandlingsgruppen påRikshospitalet stadig kritisert av interesseorganisas-joner og utenforstående helsepersonell. Spesielt fordet høye antallet pasienter som etter vurdering ikkekvalifiserer til behandling. Ifølge rapporten Alskensfolk blir 100-120 pasienter årlig henvist til klinikken,mens Rikshospitalets egne tall har de siste to åreneligget på rundt 150. Kun 25-30 av dem får diagnosentransseksualisme.

– Rikshospitalet er en lukket gruppe med en utda-

tert forståelse av hva kjønn er. De avviser mange på

uholdbart grunnlag, sier jurist Lene Løvdal som

gjennom jobben i Juridisk Rådgivning for Kvinner

har hun bistått flere transkvinner.

Flere har undersøkt den norske behandlingen i etjuridisk perspektiv. I februar ble jusstudent Anni-ken Sørlies masteroppgave «Retten til kjønnsidentitetsom menneskerett» publisert. Nærmere 52 prosent avhennes 36 informanter ville ha valgt en annen behan-dler dersom de hadde muligheten, og over 60 prosentfølte at de ikke kunne være åpne om sine ønsker ogbehov overfor Rikshospitalet.Ole får diagnosen han så gjerne vil ha og får klar-signal til å starte behandlingen. Han blir satt på entestosteronkur som det første steget mot fysisk å blimann.

– Jeg fikk høre at jeg var helt hyperaktiv etter at jeg

begynte på testosteron, men jeg tror nok det var

mer psykisk enn fysisk. Jeg var endelig i gang med

det jeg hadde ventet på i så mange år. Jeg tror bare

jeg var lykkelig ruset på livet av å få testosteronet og

av å være i gang med behandlingen.

Et år senere blir eggstokker og livmor operert bort.Etter inngrepet tar han 18-trikken hjem. Han erlettet, selv om det er smertefullt. Men etter en uke be-gynner han å blø fra underlivet. Det hadde han ikkegjort siden han hadde menstruasjon som kvinne. Påden tiden skammet han seg når han måtte kjøpe bindog opplevde et hvert tegn på ytre kvinnelighet somtraume. Men denne gangen blir det så ille at han ikkekan overse det. Han våkner i en pøl av sitt eget blodom natten, huden er hvit og han kaldsvetter. Hanvegrer seg for å fortelle Rikshospitalet om blødnin-gene – stedet hvor han ikke kan være seg selv og ikkeføler seg forstått. En uke senere står han likevel på densamme trikken, likblek, for å ordne opp i komplikas-jonene. Etter femten minutter på Rikshospitalet blirhan operert.

ferdal har tidligere jobbet som ved det som tidligereble kalt Seksjon for transseksualisme. Han vet hvorviktig det er for pasientene å bli tatt på alvor. Han for-teller om mennesker som kommer til klinikken medstore sårdannelser i underlivet fordi de ikke orker åforholde seg til den delen av kroppen – de orker ikkeengang å vaske seg. Andre teiper brystene i desperas-jon, og får varige merker etter avrevet hud når teipensenere fjernes. Han kjenner også igjen historier somOles, der pasienter ikke orker å kjøpe bind når de harmenstruasjon – de orker ikke den ekstra påminnelsenom hvilket kjønn de har.I 2007 sluttet Offerdal og to andre ansatte på Nasjonalbehandlingstjeneste for transseksualisme. For hamvar begeret fullt. Han syntes deler av pasientbehan-dlingen var for dårlig og han ville ikke være en del avteamet lenger. Tilbake stod seksjonsleder Ira Harald-sen – alle under henne hadde sluttet.

– Hun kom med nedlatende kommentarer, var us-

trukturert, kunne være avisende, eller gi motstri-

dende beskjeder til pasientene, forteller Asle.

Haraldsen har ikke villet kommentere noen spørsmål,heller ikke hvorfor hele teamet unntatt henne sluttet i2007 eller hvordan pasientbehandlingen har vært.Da Helsedirektoratet bestemte seg for å gjennomgå

behandlingstilbudet for transpersoner i 2010, fikk deflere klager og bekymringsmeldinger. Harry Benja-min Ressurssenter (HBRS), pasientorganisasjonenfor transseksuelle, ble bedt om å komme med inn-spill. Om pasientbehandlingen på Rikshospitalethadde de følgende å si i et brev til Helsedirektoratet25. oktober 2010:

«Noen av tilbakemeldingene vi får, danner et møn-

ster som vi føler er urovekkende, og som Rikshos-

pitalet må ta på alvor i sin videre kvalitetssikring.

Flere pasienter og pårørende opplever at de får et

dårlig møte med Seksjon for Transseksualisme. De

opplever å ikke bli møtt med medmenneskelighet

og empati, og flere har også fortalt oss om opplev-

elser av å bli latterliggjort».

Videre i brevet retter organisasjonen kritikken motseksjonslederen:

«Når det gjelder møter som preges av latterlig-

gjøring og manglende empati, dreier dette i alle

våre eksempler seg om møter med leder av seksjon

for transseksualisme. Dette har vi ved flere tilfeller

tidligere tatt opp med den tverrfaglige arbeids-

gruppen.»

Rapporten som ble publisert to år etter var betydeligomarbeidet, men anbefalte likevel en rekke endring-er av behandlingstilbudet for transpersoner i Norge.Pasientorganisasjonen HBRS mener at mye harbedret seg siden de meldte sin bekymring til helse-myndighetene i 2010.– For noen år tilbake fikk vi flere tilbakemeldingerpå at pasienter hadde blitt dårlig medmenneskeligbehandlet. Det tok vi opp ved flere anledninger, ogvi har ikke hatt mange klager etter dette. Det ble engradvis bedring, sier leder for HBRS, Tone MariaHansen.Fastlege Thomas Tønseth har behandlet mangepasienter med kjønnsidentitetsproblemer. Han er

let beskyldte ham for å gi hormoner til en 14-årig

gutt. Fylkeslegen i Aust-Agder, hvor Pirelli Benes-

tad har sin praksis, konkluderte med at dette aldri

hadde skjedd.

– I dag behandler jeg alene omtrent like mangetranspersoner som det de gjør på Rikshospitalet.Mange av de som kommer til meg har fått avslagfra Rikshospitalet, eller de orker rett og slett ikke ågå gjennom det systemet fordi det har fått så dårligrykte.Pirelli Benestad ble frikjent i 2004, men kun fireår senere fikk han nok en gang problemer etter åha behandlet transpersoner på eget initiativ – utenå samarbeide med Rikshospitalet. Denne gangenkonkluderte Statens helsetilsyn med at legen haddegjort seg skyldig i flere brudd på helsepersonelloven.De konkluderte med at han hadde hjulpet mannligepasienter, født i kvinnekropp, med å fjerne brysteneved å henvise dem til en privatklinikk med diagnos-en nakkesyndrom – og dermed få refusjon fra det of-fentlige. For dette fikk han en skarp advarsel.

temaet ofte er svært mangelfull. De har ikke diagnosenF64.0, men de kan likevel ha blitt diagnostisert medkjønnsidentitetsproblemer. Mange av dem ønsker sterktå få en eller annen form for kjønnsbekreftende behan-dling. Det er det kun Rikshospitalet som kan gi dem.Seksjonens sykepleier mener at det eksisterende sys-temet fanger opp de som får feil diagnose ved førsteutredning.– Hvis ønsket om å skifte kjønn vedvarer, kan det bliaktuelt å henvise dem til oss igjen, altså en rehenvisn-ing, sier Gulbrandsen.Amnesty og Skeiv Ungdom mener at det burde ek-sistere er bredere, medisinsk behandlingstilbud, noesom også anbefales av den ledende internasjonale or-ganisasjonen for transpersoner World ProfessionalAssociation for Transgender Health (WPATH).– De understreker at dette er en kjempevariertgruppe. Man har alt fra de søm ønsker fullstendigoperasjon og kjønnskorrigering til de som bare vil halitt, enten hormoner eller lignende, sier Skeiv Ung-dom-leder Åshild Marie Vige.

I praksis vil det kunne bety at kvinnen ved siden av

deg på bussen har penis, unisex toaletter på kinoen

og muligheten til å krysse av for et tredje kjønn på

identifikasjonspapirer. Bør Norge gjøre seg klar for

et kjønnsløst samfunn?

I 2005 blehelsetilbudet til transpersoner forsøkt kartlagt i denførste Stoltenberg-regjeringens handlingsplan forlivskvaliteten til homofile, lesbiske, bifile og transper-soner. For mennesker med kjønnsidentitetsproblem-er har tilbudet endret seg lite siden den gang. Helse-og omsorgsdepartementet vedgår at de helst skulle hatatt tak i dette tidligere.– Jeg er bekymret for flere ting, som jeg tror vi må vur-dere. Det ene er om vi har god nok oppfølging av desom får avslag. Det andre vi må se på, er om folk somfår avslag skal få en ‘second opinion’ et annet sted, sier

Ole kommer ut fra timen sin på Rikshospitalet medflere dokumenter i hånden. Et papir for å få refundertreiseutgiftene, et annet som viser hvilke tester de hartatt, et siste med ventekønummer 110 for få tatt blod-prøver. De vil måle hormonnivået i blodet hans. Hor-monene må han ta resten av livet.

– Når du kommer hit alene som 21-åring, så har de

sykt stor makt over deg. Du får ja eller nei. Hvis du får

nei, går livet ditt under.

Da Ole fikk fjernet de kvinnelige kjønnsorganene sine,ble han steril. Selv om han ikke vil kunne få egne barni framtiden, angrer ikke på dette. Han er fornøyd medå ha gjennomført hormonbehandlingen, brystkirurgienog at fikk operert bort livmoren og eggstokkene. Menda komplikasjonene rundt den siste operasjonen opp-stod, fikk det ham likevel til å tenke.– Man har jo mange spørsmål. Gjorde jeg egentlig detriktige? Skulle jeg ha tatt operasjonen? Så ja, innimel-lom tenker man sitt.

Ole går inn til timensin og forlater oss utenfor Rikshospitalets skyvedør-er. Han er trygg og sikker. I dag er han glad for at hanfår hormoner og for at han fikk fjernet brystene. Lik-evel tenker han med medlidenhet på de mange ungemenneskene som så desperat ønsker å skifte kjønn.

–Jeg husker selv hvordan det føltes, å kjenne på det

å være født i feil kropp, for så å gjennomgå denne

behandlingen. Det er ikke noe jeg unner noen.

Om pasientene er uenig med beslutningen til Rik-shospitalet, kan de klage til Fylkesmannen i Osloog Akershus. Fylkesmannens kontor har ingen full-stendig oversikt over hvor mange klager de har fåttinn på Rikshospitalets praksis, men opplyser at de igjennomsnitt får rundt to klager i året og at det harkommet inn bekymringsmeldinger på behandling-stilbudet generelt. Likevel kan ikke Fylkesmannenoverprøve en diagnose som er satt på Rikshospita-let. I beste fall kan man få en ny vurdering – av desamme behandlerne som man ble avvist av i førsteomgang. Mangelen på klageinstans, det som kalles‘second opinion’ i medisinske miljøet, får mangeleger og psykologer til å protestere.– Seksjonsleder Ira Haraldsen har enorm makt. Guder bare småjente i forhold. Få personer tar absoluttalle beslutningene, sier lege Esben Esther PirelliBenestad.

For mange transpersoner har Pirelli Benestad vært

en bauta i stormen. Med sin høylytte kritikk har

han blitt en torn i øyet for Nasjonal behandling-

stjeneste for transseksualisme. I 2004 ble han

gransket av Helsetilsynet etter at Rikshospita-

kjønnsidentitet blitt en kuriositet i medieverdenen.Folk har hevet øyenbryn og latt seg fascinere av TV-serien «Jentene på Toten» med jentenes dype røsterog lange lokker. Samtidig har kjønnsidentitet ogsåblitt et politisk betent tema. De som ikke får diag-nosen transseksualisme står uten behandlingstilbud.Allmennlege Thomas Tønseth og psykolog Asle Of-ferdal er blant stemmene som roper etter et alternativfor disse pasientene.– Det er en veldig stor gruppe som ikke har noe be-handlingstilbud. Det bør også opprettes en klinikktil de som faller utenfor F.64.0 diagnosen, sier Offer-dal.Rikshospitalet er i dag ikke pålagt å behandle dissepasientgruppene. De blir sendt tilbake til behan-dling i spesialhelsetjenesten, hvor kompetansen på

sifrene forteller hvem du er og hva du er. I Norge indik-eres kjønn i det niende tallet i fødselsnummeret. Odd-etall for menn og partall for kvinner. Det endelige måletfor mange som vil skifte kjønn, er nettopp å forandrepå kjønnssifferet i fødselsnummeret. Da har man skiftetkjønn, også juridisk.

Men veien til juridisk anerkjennelse er lang og as-

faltert med diagnoser, behandling og vanskelige

avgjørelser. Du må ha diagnosen transseksuell, du må

gå på hormoner – og du må la deg kastrere. Testikler

eller livmor og eggstokker må opereres bort – sam-

men med muligheten til å kunne få egne, biologiske

barn.

Transseksuelle kan ikke fryse ned kjønnsceller førde blir kastrert. Spørsmålet ble behandlet av Biote-knologinemda i 2012, som anbefaler å åpne for dette.Om dette blir en realitet, kan gravide menn gå medbarnevognen forbi deg. Et menneske kan være biologisk

far til et barn, og samtidig være kvinne. Spørsmålet erkomplekst og mange politikere har ventet i det lengstemed å begi seg inn på debatten.– Lovverket vårt er basert på at vi har to kjønn, sier ju-rist Lene Løvdal.år og har allerede hatt flere samtaler med en psykolog.Han forteller om oppveksten, om hvor mye han hatetå feire bursdagen sin som barn. Da måtte han inviterealle jentene klassen og Håkon måtte kle seg i kjole – enutilpass gutt i sitt eget jenteselskap.– Jeg var det barnet som endte opp med å sitte i et hjørnemens de andre lekte og hadde det gøy. Jeg ville aldri gåi kjole eller skjørt, så på julaften gjaldt det å pakke oppgaven med en pysj eller lignende, slik at jeg kunne gå ogskifte med en gang.I dag er Håkon midt i tyveårene og det niende tallet ipersonnummeret hans er et oddetall. Han er mann. Ilikhet med Ole vil ikke Håkon bruke sitt egentlige navnfordi ikke alle rundt ham vet om hans fortid.Da Håkon er 15 år blir han henvist til Rikshospitalet.Etter ni måneder med samtaler begynner han på horm-onbehandling. Den endelige kjønnsskifteoperasjonenvil han vente med til han har fullført videregående. Hanføler seg usikker, hva om han en dag vil ha barn? Samti-dig vet Håkon at må han må gjennomføre operasjonenfor å bli mann, også på papiret. Han må kastreres. Hvisikke han gjør det, kommer han til å ha identifikasjons-papirer som sier at han er en kvinne – uansett om hanbåde ser ut som, og føler seg som det motsatte.

– Etter samtaler med behandlerne fikk jeg inntrykk

av at man sier ja til alt eller ingenting. Og at så lenge

helsen er solid nok, så tar man operasjonen. Jeg hadde

jo derfor ingen grunn til ikke å ta hele behandlingen.

Likevel gir han tydelig beskjed om at han er i tvil. Hanføler seg ikke klar.

erettighetskommissær Thomas Hammarberg en størreredegjørelse av forholdene som transseksuelle lever un-der.– Den juridiske anerkjennelsen av en persons foretruknekjønnsidentitet umuliggjøres uten denne behandlingen,noe som setter transpersoner i skjærsilden uten noentydelig vei ut, uttalte han.Også World Professional Association for TransgenderHealth ber innstendig om at steriliseringskravet fjernes.De hevder begge at dette kravet tvinger mennesker til ågå lengre enn de ønsker.

– Det er svært bekymringsfullt at transkjønnede

mennesker synes å være den eneste gruppen som blir

utsatt for juridisk forespurt og statlig organisert ster-

ilisering, konkluderte Hammarberg.

Håkon er 19 år og blir innkalt til en ny time. Samtaleom operasjonen, gynekologisk undersøkelse og sjekk avbrystene en siste gang – før de skal opereres bort. Noken gang gir han beskjed om at han ikke ønsker å fjernehverken livmor og eggstokker.

– De foreslo da at jeg kunne fjerne kun eggstokkene,

noe som ville gjøre inngrepet betydelig mindre. Jeg

føler nå at jeg gav etter for det jeg oppfattet som et

press, med den holdningen som tenåringer flest har,

og tenkte “ja, greit, jeg kan vel gjøre det”.

Håkon skyver tankene om operasjonen foran seg. Hantenker at han fortsatt har god tid på å bestemme seg.En ettermiddag i midten av november blir betenkning-stiden plutselig kortere. Vel hjemme fra jobb fortellermoren at Rikshospitalet har ringt. Operasjonen hvoreggstokkene skal fjernes er blitt fremskyndet. Om bareto dager skal de opereres bort. Håkon blir livredd ogtenker at Rikshospitalet må ha tatt feil. Det har de ikke.–Da var det bare å forberede seg psykisk på det, og tenkeat jeg måtte ofre noe for å kunne bli den jeg ville bli, åtenke at det finnes andre måter å få barn på.Innerst inne ønsker han seg mer tid til å tenke. Samtidighar han et sterkt ønske om å få et personnummer somsier at han er mann. Da må eggstokkene bort.

Ingen vei tilbake19. desember 2012 slo Sverige fast at kastreringskravetstrider mot den svenske grunnloven. Stockholm-dom-stolen omtalte kravet som «et påtvunget kroppsliginngrep». Opphevelsen blir iverksatt innen juli 2013,men kastreringspraksisen har allerede opphørt. Året førkom tyske domstoler til samme konklusjon. Heller ikkeStorbritannia, Østerrike, Spania eller Portugal stillerkrav til kastrering for å skifte juridisk kjønn. I Norgederimot, er kastrering fortsatt et krav.

– Da jeg lå på operasjonsbordet før jeg skulle opereres

gråt jeg og sa at jeg ikke ville. Og da jeg våknet etter å

ha fått fjernet eggstokkene, lå jeg fortsatt og gråt.

Det er mørkt ute når Håkon blir trillet opp til et stort ogtomt tomannsrom hvor han skal sove. Utenfor vindueter det er kveld og sent på høsten, familien hans møterham sammen med en sykepleier. Håkon må på do ogblir vist inn på et lite bad. Han beskriver synet sommøtte ham i peilet som grusomt.– Først da så jeg at her hadde de virkelig gjort noe. Jegstod og så meg selv i speilet og var helt fra meg, og ten-kte at dette vil jeg aldri kunne klare å leve med. Jeg varredd for å gjøre familien min urolig, så jeg turte ikke sinoe, isteden brøt jeg sammen på badet i noen minut-ter. Jeg angret veldig. Både før og etter operasjonen – jegangret hele tiden.Landsorganisasjonen for Lesbiske og Homofile (LLH)og Skeiv Ungdom har i lang tid kjempet for at kastre-ringskravet skal fjernes. En rekke politiske partier harnå tatt kastreringspraksisen opp i sitt forslag til parti-program. Unge Venstre, SU, Rød Ungdom og FpU harvedtatt at de offisielt er imot kravet. Leder i Skeiv Ung-dom, Åshild Marie Vige, forteller at det er ingen politiskmotstand mot å fjerne steriliseringskravet.– Det er bare en problemstilling som de ikke har hørtom. De er sjokkert over at en slik praksis finner sted iNorge.Hun forteller at de også har alliert seg med AmnestyInternational og Human Rights Watch, som anser kas-treringskravet som et grovt brudd på menneskeretti-ghetene.

– Det er ikke alle som har en så entydig kjønnsidentitetat de ønsker å gå gjennom en fullstendig kjønnskor-rigerende behandling. Å stille krav til at de må væremed på alt, blir galt, sier Patricia Kaatee, politiskrådgiver i Amnesty.

Håkon skal egentlig være på sykehuset over natten,

men han orker ikke være der lenger. Han krangler

seg til å få lov å dra hjem. Han sitter i baksetet mens

foreldrene kjører. Bilbeltet presser mot det ferske

operasjonssåret – han er livredd for at bilen skal

bråbremse.

– Det gjorde veldig vondt. Men alt annet enn å måttevære på sykehuset.Håkon har aldri fortalt til Rikshospitalet at han an-grer på at han lot seg kastrere. Etter operasjonenorker han ikke å krangle mer. Samtidig forstår hanat behandlerne på Rikshospitalet ikke kunne vite hvahan tenkte den gangen. Han skulle likevel ønske at dehadde stilt flere spørsmål.– Jeg var engstelig for at de ville nekte meg videreoperasjon, jeg ville vente til jeg fikk brystkirurgien.Etter å ha gjennomført den kjente jeg at jeg bare villekomme videre i livet mitt. Jeg er overbevist om at hvisjeg hadde hatt en person som forstod meg den gan-gen, og hva jeg tenkte, så hadde jeg aldri gjort det. Jegangrer veldig.Sykepleier Kjersti Guldbrandsen mener at pasientenesom vil beholde eggstokker og livmor er sjeldne.– Min erfaring som kliniker er at pasientene ikke øn-sker å ha indre kvinnelig genitalier. Vi følger lover ogregler, og hvis det blir endret, følger vi det.Øie i Helsedepartementet forteller at spørsmålet omkriteriene for å skifte kjønn juridisk er noe de jobberaktivt med, og som snart skal opp til vurdering.

– Det er jo en utfordring med dette steriliseringsk-

ravet at det ikke er noen som vet helt hvor det kom-

mer fra. Dette er en praksis som har utviklet seg i

fagmiljøet som et krav, og så har det utviklet seg til

en praksis.

Til sak mot statenDet å få riktig person-nummer har betydd alt Håkon. Når han i dag skalsøke jobb, er det ingenting som kan tilsi at han skullevære noe annet enn en mann. Han innser at hankunne ha latt være å ta operasjonen. Om han haddevåget å stå på sitt.– Men jeg er usikker på om jeg hadde klart å vente påå få riktig personnummer.Hvorvidt Norge vil følge Sveriges eksempel, tør ikkeØie i Helsedepartementet å si med sikkerhet. Hanforteller at de har merket seg både Europarådets ut-talelser og praksisen i andre land, og at dette er noesom er oppe til vurdering.

– Jeg tror nok vi bør kunne sluttføre den prosessen

før sommeren.

– Ligger ikke Norge litt etter skjema hvis man sam-menligner med Sverige?– I det store perspektivet så tror jeg ikke to år plusseller minus, er det som er avgjørende.For Håkon hadde to år hatt alt å si. Dersom norskemyndigheter hadde vært tidligere på banen, ville ikkeHåkon vært tvunget til å velge. Velge mellom å la segkastrere og dermed få partallet omgjort til oddetall.Eller å se ut som og å føle seg som en mann, men medidentifikasjonspapirer som sier at han er en kvinne.I Sverige krever rundt 70 personer som allerede harblitt sterilisert nå rundt 15 millioner kroner i erstat-ning fra den svenske stat, med hjelp fra Landsorgan-

sjonen på Rikshospitalet vært landets eneste senterfor utredning og diagnostisering av personer medkjønnsidentitetsproblemer, og for behandling avpasienter med diagnosen transseksualisme.Først den siste tiden har det blitt snakk om muli-gheten til å gi pasientene en ‘second opinion’ i utlan-det. Først nå har politikere begynt å stille spørsmåltil hvorfor transpersoner uten hjemmel i noe lovverkmå gjennomgå irreversible operasjoner for å få skiftejuridisk kjønn. Kanskje har man vegret seg for å tadebatten som vil komme i etterkant – debatten omet kjønnsløst samfunn der menn i teorien kan bærefrem barn og der kvinner har bulk i buksene?Ole er ferdig behandlet på Rikshospitalet. Kun énsamtale rundt juletider gjenstår, men den vet hanikke om han orker å dra på. Han får ikke noe ut avdisse møtene uansett. Han er fornøyd med å ha fåttbehandling og han vil legge fortiden sin bak seg. Menhan mener seksjonen på Rikshospitalet må endre seg.